Jul..?

Jeg er lei av alt snakket om jul, og spesielt klaging. Jul er hva man gjør den til. Jul blir aldri som da man var barn. Man må ikke bruke mange penger man egentlig ikke har. Man må ikke stresse med baking og rengjøring, dersom man ikke synes det er hyggelig selv.

Alle burde egentlig lage seg noen regler for hvordan man vil ha julen sin. Og ikke minst tenke gjennom hvorfor man feirer jul, og hva man har lyst til å gjøre ut av det.

Man kan f.eks reise bort i jula - til utlandet eller på hytta.

Man kan invitere noen som er alene.

Man kan tilby seg å hjelpe til med alternative julearrangementer i regi av Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen eller frivillighetssentralen der man bor.

Man kan bestemme seg for at julen skal handle om RO.

Ikke alle synes det er stas å samle mange til jul, heller. Kanskje det er fint å være alene? Eller bare et par stykker?

Vi "lurer" hverandre stadig med å si ting som:

Ja, men julen er jo for barna (ber barna som stress, sirupssnipper, grønnsåpelukt, akevitt og julebord..?)

Vi bruker da ikke SÅ mye penger (hvorfor er alle blakke i januar..?)

Det er jo KOSELIG, da.. (Ja, det er bra om det er koselig - la oss jobbe for det!)

Feire etter evne,-

-I år har vi dårlig råd, så det blir veldig enkle gaver fra oss

-Vi koser oss med det vi har. Hvorfor kjøpe i overflod..?

-I år velger vi å feire julen sånn og slik!

(Bare et lite utvalg av replikker man kan øve seg på når tørrpratinga om julen setter i gang.)

Vi koser oss masse hele året - derfor har ikke jul samme glød som den muligens hadde tidligere. Vi ER mette, vi kan spise ribbe i juni og kjøpe oss gaver i september. Dermed føler i hvertfall jeg at julen kan være tiden for å tenke litt på andre enn seg selv,- de som ikke har noe sted å bo eller mat å spise. De som sliter med rus og psykiatri og som opplever at hver dag er en kamp for å overleve.http://erlikoslo.wordpress.com/

For du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv! (Arnulf Øverland)

Norske soldater i Afghanistan

Nå har det skjedd igjen. Vi har mistet soldater i fredstid. I Afghanistan. Hele 4 menn samtidig - det største militære mannefallet siden 2. VK. Det er utrolig trist for de som sitter igjen - først og fremst familie og venner, men også kolleger, militære, politikere og den norske befolkningen generelt.

Det er riktig som Nordahl Grieg understreker i diktet 17. mai 1940 -

Vi er så få her i landet

hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss

den dag vi kommer igjen.

Nordahl Grieg blir forøvrig flittig sitert i disse dager - både disse verselinjer, og kanskje særlig fra "De beste". En ting jeg ikke kan la være å tenke på, er at Grieg skrev disse ordene da Norge var okkupert. Nå liker vi jo å tro at Norge er et fritt og fredelig land, og det blir kanskje litt bittert å bruke de samme ordene da..?

Vi kan spørre oss om hva gutta våre egentlig gjør i Afghanistan.. Hvorfor må de være der? Må de det? Ja, det er politiske vedtak som sier det, og vi er NATO-allierte, noe som gjør at vi har forpliktet oss til å delta blant annet i Afghanistan. Man kan mene hva man vil om den saken, men sånn er det nå. Det er derfor vi til enhver tid har soldater der.

Alle soldatene som reiser ned, vet noenlunde hva de går til. De er blitt trent og drillet i sine oppgaver. De er øvet i våpenbruk, kamuflasje, taktikk, føring av kjøretøy, førstehjelp, historie og masse, masse annet som jeg ikke har oversikt over (jeg har aldri vært i militæret, og langt mindre trent til utenlandsoppdrag..) Jeg regner uansett med at de er så godt forberedt som overhodet mulig på alle måter. Selvsagt er det ting man ikke kan forberede seg helt på - som det alltid er når man skal ut i noe nytt. Jeg regner med at de fleste som har tjenstegjort i Libanon, Bosnia eller Afghanistan kan fortelle om hendelser og syn de ikke var forberedt på.

En ting vet de imidlertid bedre enn de fleste av oss andre - de tjenestegjør i krig- og terror-land. De er ikke bare velkomne. De risikerer livet. I ytterste konsekvens må de ofre sitt eget liv. Dette vet også de som er glade i dem. Jeg vet virkelig ikke hva jeg ville gjort hvis en av mine sønner planla utenlandstjeneste...

Nå har det skjedd igjen. Vi har mistet 4 menn. Er det verdt det? Hvor mange norske soldater skal dø i Afghanistan?

Jeg tenker på de etterlatte som får hjem sine kjære i kister i disse dager. Mødre, fedre, søsken, besteforeldre, kjærester, koner og barn. Jeg tenker på medsoldatene som sørger for at de falne får en verdig hjemreise, og som alle samtidig vet at det kunne vært dem..

Jeg tenker på politikerne som må ta ansvar for dette og se resten av oss i øynene.

Og jeg tenker masse på alle de gutta og jentene som tenker på å utføre utenlandstjeneste. Tenk dere om!

Hva gjør vi?

Dette blir det siste blogginnlegget om mobbing i denne omgang. Jeg blir opprørt og engasjert av dette emnet, men kjenner at jeg også må skrive om andre og "lettere" ting. Jeg er fortsatt glad og takknemlig for at Kamilla inspirerte meg til å skrive, ved sitt initiativ på Facebook, og jeg håper at mange der ute også er blitt engasjert og tankevekket!

Så - hva gjør vi? Dette skal liksom bli oppsummeringen - konklusjonen - løsningen.. Men så enkelt er det jo ikke. Som jeg har sagt før, det finnes ingen fasit. Men det er naturlig å gruble rundt årsak, virkning og mekanismer som utløser eller avverger mobbing.

Hjemmet er "førstelinjetjenesten" for barna våre. Det er de lærer holdninger og omgangsform. Det grunnleggende arbeidet gjøres de aller første leveårene, og de fleste barn er preget av disse årene så lenge de lever. På godt og vondt. De aller fleste foreldre gjør en strålende jobb - det er jeg helt sikker på. Alle vil jo at barna sine skal ha det trygt og godt og bli sterke, selvstendige gode mennesker. Vi må sammen heie på foreldrene og hjelpe alle foreldre til å gjøre en best mulig jobb!

I noen familier har man større utfordringer, og det er dessverre mange barn som ikke får den nødvendige oppfølging og ballast hjemmefra i oppveksten sin. Det kan være mange årsaker til det, men rus og psykiatri er ofte involvert. Det er viktig å huske på at selv om dette er et stort problem for dem det gjelder, er disse familiene fortsatt i mindretall i samfunnet vårt.

Min oppfordring går til politikerne,- ikke kutt i svangerskapsomsorg, foreldreopplæring og helsetjeneste for barn og deres foreldre! Og til barnehageansatte og folk i nærmiljøene: Bry dere! Meld fra til helsesøster eller barnevern om bekymring for unger dere møter som dere blir bekymra for! Disse ungene kan vokse opp til ikke bare å bli mobbere, men ungdom med store psykiske problemer, rusproblemer og en kriminell løpebane. De kan komme til å koste samfunnet vårt enorme summer, både gjennom rehabilitering, kriminalitet og trygdesystem. Dette bør politikerne ha i bakhodet når de er fristet til å kutte bevilgingene til forebyggende arbeid!

Vi tenker gjerne: "Det går nok bra til slutt! - det er jo ikke mitt ansvar!" Og jeg sier som Arnulf Øverland: "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!" Jeg har sett ungdom gå til helvete rett foran øynene på meg. Og spurt meg selv - kunne jeg gjort noe mer..? Ofte blir svaret ja.

Det er lett å sitte på sin høye hest og si at foreldre må være mer hjemme, foreldre må oppdra barna sine bedre blabla bla.. Legg merke til at det ofte er eldre herrer i dress og slips som sier dette offentlig. De har sannsynligvis voksne unger som har skikket seg vel, og en kone som har styrt heim og oppdragelse. Dette er litt fordomsfullt sagt, men jeg tror faktisk det er nokså sannhetsnært i mange tilfeller.

Så kommer vi til skolen. Skolen har sviktet totalt i mine øyne. Her må noe gjøres! Og helst litt brennkvikt! På skolen skal barn tilpasse seg det sosiale livet i en klasse og i en skolegård. Et nesten umulig prosjekt for enkelte. Skolen skal samtidig være et sted å LÆRE. For veldig mange utvikler det seg til å mere bli et sted å VÆRE. Dette henger sammen med flere ting, og det vil bli for plasskrevende å gå inn på alt her.

Men jeg ønsker at skolen igjen skal bli mere kunnskapsfokusert - helst i så stor grad at ungene ikke får tid til å mobbe hverandre, for å si det litt flåsete. Kunnskap og læring bør gjennomsyre alt som bedrives i skolen. Sånn som jeg ser det, og nå har jeg 3 barn som alle er så og si ferdig med grunnskolen , går det altfor mye tid og krefter bort til tull og tøys. Ingen av ungene mine snakker om læring når de snakker om skolen - de snakker om det sosiale, om konflikter, sorger og gleder. Det er også viktig i livet, bevares, men jeg synes det er snodig at ikke de snakker mer om kunnskap. Eldstemann her hjemme påstår sogar at han ikke har lært noe på skolen som han ikke kunne lært seg selv, og at spesielt ungdomsskolen var absolutt bortkastet tid, rent læringsmessig. Det er ganske drøyt.

Jeg er enig i at alle må føle seg trygge og ivaretatte for å kunne ha forutsetning for å lære. Hvordan får vi til det? Her kommer antimobbeprogrammene og trivselsundersøkelsene inn for fullt. Jeg har stor tro på prosjektene som drives på alle barneskoler for å unngå mobbing, fremheve folkeskikk og belønne positiv atferd. Her gjøres et kjempearbeid, og mange lærere legger liv og sjel i medoppdragelse av den oppvoksende slekt. Det er positivt! Men likevel opplever altfor mange barn og ungdom at de blir mobbet, nettopp på skolen..

Jeg mistenker at det er litt som dette,- skolen har et antimobbeprogram og en "strategi" og en perm i hylla. De gjør årlige trivselsundersøkelser, og er fornøyde dersom tallene ikke er ekstreme i negativ retning. Forøvrig har lærere og ledelse nok med det daglige, så antimobbearbeid blir liksom bare en ekstra byrde som man må fylle en time med i ny og ne. "Hvordan har vi det med hverandre? Blir noen mobbet i klassen nå? Hva kan vi gjøre med det?" Noen oppsøker sosiallærer eller helsesøster, men flertallet av mobbeofrene lider i det skjulte, tror jeg. De som klager sin nød til noen voksne på skolen, opplever kanskje at vedkommende tar plageånden til side for en samtale. Det hjelper muligens akkurat den uka, men neste uke kan det være som før. Dette har jeg observert på nært hold i mange år, så dette kan jeg noe om.

Bak de lave mobbetallene på enhver skole, skjuler det seg triste skjebner. Ødelagte liv. Angst. Manglende nattesøvn. Medikamentbruk. Tårer. Selvmordstanker. Det hjelper ikke at det føles flott med "kun" 7% mobbing, hvis disse 7 prosentene går rundt og har det helt jævelig hver eneste dag! Og det er vi voksne som har ansvaret. Et ansvar det for mange er altfor enkelt å fraskrive seg, dessverre.

Få flere yrkesgrupper inn i skolen! La lærerer være lærere! De kan noe om fagene sine og om læring, men ikke alle lærere kan mye om psykososialt arbeid, forebygging og miljøarbeid. På enhver skole trengs det helsesøster, psykolog, sosionom, miljøarbeidere, trenere, kameratstøtte, kantinedame. Få dem inn! Og igjen går oppfordringen til politikerne - i stedet for å KUTTE i skolehelsetilbud til unge, må det rustes opp i skolen, og det haster. Vis meg det sykehuset der det bare jobber leger og sykepleiere, for å gjøre en sammeligning.. Neida, der har vi hjelpepleiere, pleieassistenter, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, psykologer, laboranter, prest og you name it! Joda jeg vet at man kanskje har helsesøster et par timer i uka og sosiallærer (som i tillegg skal ha masse undervisning såklart) men det holder bare IKKE!

Til slutt vil jeg understreke at mange lærere gjør en umenneskelig jobb. Nettopp fordi de skal fylle alle rollene til yrkesgruppene nevnt over. I tillegg til å undervise, som jo bør være hovedoppgaven deres. De som velger læreryrket i dag, har et mot jeg ikke forstår. Og ære være dem for det. Men det finnes gode grunner til at mange lærere velger å jobbe med andre ting. Alt i studietiden finner mange lærerstudenter ut at de aldri kommer til å jobbe i skolen.

Dette er en utvikling som jeg synes det er underlig at politikere i Norge kan sitte stille og se på. (Neida, jeg vet at de ikke sitter stille, ting tar bare så forbanna lang tid!!)

"Konklusjonen" må bli at både politikere, foreldre, lærere og alle som har med barn å gjøre, har en innsats å gjøre! Det må jobbes på alle plan mot mobbing, og man må ikke skjule seg bak "flotte" tall. Man må ta på alvor det negative som pågår og ta alle midler i bruk for å bekjempe det! Og man må sende en tanke til Øverlands ord: "Jeg roper med siste pust av min stemme - Du har ikke lov å gå her og glemme!"

Takk!

Hva blir man mobbet for?

Jeg vil bare si med en gang - de definisjonene som bøker bruker når det kommer til mobbing, bryr meg midt i ryggen! "Neida, lille venn, du blir ikke mobbet, skjønner du - bare ertet, og det er ikke så alvorlig, så du får nok bare holde ut!"

Mobbing, erting, plaging. Det er det samme. Den som virkelig kan definere mobbing, er den som kjenner det på kroppen selv! Den som blir utsatt for plaging. Hvem er vi som skal bestemme hva som er alvorlig og ikke? For dem det gjelder, er det blodig alvor, enten det handler om frisyre, intelligens, hjemmeforhold eller andre forhold.

Det er nemlig slik, som jeg har skrevet tidligere, at enkelte er veldig sårbare og overfølsomme for den minste kritikk. Andre, derimot, kan kommentarer prelle av på som vann på gåsa. Det er dessverre de mest sårbare som oftest blir utsatt for mobbing,- det er jo ikke noe vits i å plage dem som ikke gjør noe av det.

Mobbing kan foregå på flere plan og kan grupperes etter alvorlighetsgrad. Det vil si - det er også nesten umulig å gjøre, fordi det som blir oppfattet som alvorlig av ett menneske, kan føles som en bagatell for en annen. Men likevel.

Den første og "enkleste" form for mobbing, er det som går på utseende, klær og utstyr. Mange voksne vil kalle dette for erting, og dermed ofte bagatellisere det. Det kan være hårfarge, briller, størrelse, klesmerker, sykkel, skotøy,- ja, alt utenpå. Jeg kjenner selv ei jente som nekter å gå med briller fordi hun ble mobbet for brillene sine hele barneskolen. Hun er kul og flott med briller, men nekter å tro det selv, og går heller rundt og ser dårlig, enn å gjenoppleve den fæle følelsen av å få slemme kommentarer.

En annen, og nokså ekstrem historie, opplevde jeg i ungdomstiden. Ei jente hadde fått beskjed av håndballtreneren sin om å ta av et par kilo for å bli kjappere i bevegelsene. Denne jenta endte opp med alvorlige spiseforstyrrelser og døde til slutt som følge av det.. Det var nok ikke i trenerens tanker i det hele tatt, men hans ubetenksomhet, ble denne jentas bane.

Typen mobbing som stikker dypere, går mer på indre egenskaper, interesser, personlighetstrekk. Kan være du har lett for å gråte. Er spesielt opptatt av frimerker. Er dårlig i fotball (av en eller annen grunn er det sabla mye ballspill i gymtimene i grunnskolen - ikke alle føler seg komfortable med det!) Kanskje du av og til stiller rare spørsmål? Er glad i å snakke med lærerne? Eller kanskje du er homo? Mulighetene er mange, og mobberne griper enhver anledning til å finne noe de kan bruke mot deg.

Nettmobbing. Før i tida fikk man fred idet man kom inn døra hjemme. Skoledagen og skoleveien kunne være en plage, men hjemme var det i hvertfall ro. Med internett og dertil hørende sosiale medier, samt mobiltelefon, får man aldri fred, dersom man ikke kobler ut nettet og skrur av mobilen. (Og vis meg den 15-åringen som gjør DET med lett hjerte..) Her kan man også tildels opptre som anonym, og det har åpnet for styggere språkbruk og mer ondsinnet mobbing, tror jeg. Det er lett å være tøff bak taster! Dette er også en type mobbing som er svært utfordrende for foreldre å forholde seg til, og mange har ikke oversikt over hvordan barna beveger seg i den digitale verden. Jeg har lest jentelogger fra nettby med innhold jeg først nektet å tro..! Baksnakking spres mye raskere på nett. Nettet har blitt jentenes nye mobbe-arena.

Utfrysing - usynlighetmobbing. Å ikke bli regnet med. ikke få delta i fellesskapet. Ikke bli bedt på fest. Du er usynlig. Du er ikke noe verdt. Du er en dritt. De som bedriver dette, føler at de har sitt på det tørre. De har jo ikke sagt noe stygt eller vært slemme på noen måte.. Neida, de har bare indirekte sagt det jeg nettopp skrev. Du er et null. Du kan like gjerne gå og henge deg. Ingen liker deg. Ingen regner med deg. Hvilke sår lager det i en ung sjel? Det er hjerteskjærende. Og her er vi voksne mange ganger maktesløse. Du kan jo ikke tvinge noen til å like en annen. Eller ønske å være sammen med en de ikke finner det naturlig å være sammen med. På en skole jeg vet om, betalte lærerne ungene i en klasse for at de skulle være "venner" med en av guttene i klassen. Det "fungerte" ca de 3 første årene, men det er jo ingen permanent løsning. Det er kun et desperat forsøk på å løse et uløselig problem.

Fysisk, voldelig mobbing. Dette er mindre utbredt enn de foregående typene. Fordi man vet man blir tatt for det. Det er synlig og kan ofte bevitnes av tilskuere. Men det forekommer. Når ord blir for vanskelige, er det enkelte, både gutter og jenter, som tyr til vold. De siste årene har det også blitt mer vanlig med våpen. Men da er vi over på vold og kriminalitet - det er beyond mobbing, slik jeg ser det.

Jeg synes det er mange tøffe ungdommer. Som er snille mot hverandre - som sier fra om urettferdighet og dårlig behandling. Det er også mange som ikke lar seg plage - som tar igjen, svarer friskt og ikke lar seg knekke av motgang. En del som opplever mobbing, blir også sterke når de opplever at de har støtte, at de fikser livet sitt og at det er mobberne som er de egentlig taperne.

Men noen,- noen tar seg fryktelig nær av kommentarer og blir nedbrutte av vedvarende mobbing. Noen blir bare mer og mer innesluttet. Nekter å gå på skolen. Slutter å gjøre ting de er glad i . Mister selvtillit. Tror det er dem det er noe galt med. Og her er det vi som voksne har den største utfordringen. Hva gjør vi da? Hvordan bidrar vi til å stoppe dette? Mange velger å stikke hodet i sanden og ikke se. Lærere også. "Jaja, det gjelder ikke mitt barn. Det gjelder ikke meg. Enhver får ta ansvar for seg selv og sine." Disse holdningene er livsfarlige. det er ansvarsfraskrivelse som kan få fryktelige konsekvenser.

Men hva gjør vi? Det skal jeg tenke litt mere på før jeg skriver videre! Det finnes som sagt ingen fasit, men det er lov å bruke huet!

Hvorfor mobbe?

Ja, det lurer jeg på. Hvorfor er det noen som mobber andre? Og attpåtil finner glede i det..? Alle jeg vet om, vil uten å nøle ta avstand fra mobbing, og jeg kjenner folk i alle aldre. Ingen jeg vet om vil forsvare mobbing. Hvem vil egentlig det? Likevel foregår det altså mer mobbing enn vi liker å tenke på.

Kan det være at de som mobber ikke er klar over at det er det de gjør..? Jeg skal ikke på noen måte forsvare mobbere, men er nysjerrig på hvilke mekanismer som utløser mobbing. Jeg tenker at hvis ungdom er klar over hvilke konsekvenser langvarig mobbing kan føre til, ville ingen blitt mobbere. Ingen ønsker f.eks å ha liv på samvittigheten. (Tror jeg, da.. Kanhende er jeg i overkant naiv, men det får stå sin prøve.)

I barnehagen er det lite mobbing. Der har de voksne kontroll.(Men det er jo alt i barnehagen noen som utpeker seg som "voldsomme" "hensynsløse" og "slemme" (et ord man helst ikke bruker om barn..) I tidlig barneskoleår er det også en større grad av voksenoppfølging og naturlig respekt for de voksne. Dagene er fulle av: "Nei, du må ikke slå!" "Nå må dere være snille mot hverandre!" "Sånn snakker vi ikke til hverandre!" og "Man kommer lengst i verden ved å være grei!" Mobbemanifester og antimobbeprosjekter har gått sin seiersgang i landets barneskoler. Og ære være dem for det! Men i slutten av barneskolen, fra 4. klasse, kanskje, og ut ungdomsskolen, er mobbing et tidvis stort problem. Fryktelig stort for dem det rammer..!
Hva er det egentlig som skjer?

I disse årene er ungene svært sårbare, og dette ytrer seg på ulikt vis. Noen blir forsiktige, innadvendte. Noen er flinke og blide og søker andres ros og aksept. Noen er mye triste og opplever vanskelige ting i livene sine. Noen tar på seg en tøff rolle og er bajaser, og atter andre inntar klovnerollen og elsker å få andre til å le. Alt dette er strategier for livet. De skal finne sin identitet, finne ut hvem de har lyst til å være. For sin egen del, og i samspill med andre. Svært få synes dette er enkelt.

Det som er så utrolig leit, er at mens noen blir ekstra sårbare og mottakelige for kritikk i disse årene, blir andre tilsvarende mer utagerende og brautende. Disse to typene går veldig dårlig sammen, men skal likevel ferdes i samme klasserom og skolegård.

Jeg tør våge den påstanden at hvem som helst kan bli mobbere. Og hvem som helst kan bli mobbet. I gitte situasjoner. Nesten. Du har alltid noen som ikke lar seg mobbe, og noen som ikke ville finne på å plage andre. Men jeg tror faktisk det er en del tilfeldigheter der ute.

Jeg skal gjøre et "stunt" og prøve å beskrive mobberen. Det lar seg egentlig ikke gjøre, sett i lys av min påstand i forrige avsnitt, men for å prøve å forstå, vil jeg likevel prøve.

Jeg vil dele mobbere inn i 5 kategorier:

• Hevneren (også kjent som "den slemme")
• Den ubetenksomme
• Den livredde
• Den sosialt inkompetente
• Jentemobberne

Hevneren er det ofte egentlig synd på, (men det er umulig for den som blir mobbet å se nettopp det.) Hevneren er en som har det forferdelig selv. Har vært utsatt for omsorgssvikt og kanskje vold i tidlig barndom. Har opplevd alvorlige svik fra de som skulle stå ham nærmest. Hevneren har ingenting å tape. Han er sint på verden og lar det gå utover andre. Hevneren mangler empati. Jeg vet ikke om hevneren føler skyld eller anger senere i livet, heller. Hevneren er den som oftest trenger profesjonell hjelp.

Den ubetenksomme. I denne kategorien finner vi mange.. kanskje de fleste. Kommentarer og replikker renner ut av den ubetenksomme som epler fra trærne om høsten. Å tenke før man snakker ligger ikke for den ubetenksomme. Når disse blir konfrontert med sin oppførsel, sier de gjerne ting som: "Men jeg mente jo ikke noe med det!" "Han må jo tåle en fleip!" Det som er uskyldig spøk fra den ubetenksomme, kan være dødsens alvorlig for den kommentarene rammer. Dette er kanskje den mobbingen det er vanskeligst å komme til livs, fordi den ubetenksomme aldri vil være ved at han/hun mobber. En annen ting er at den ubetenksomme ofte er vokst opp i hjem der slike kommentarer er vanlige. Noen familier har jo en røff omgangsform der slengbemerkningene sitter løst. Det trenger ikke å være noe farlig galt i det, men i barns verden kan det få stygge konsekvenser. Det må vi som voksne være klar over når vi lærer barna våre kommunikasjon og samhandling med andre.

Den livredde er litt i slekt med hevneren. Dette er barn/ungdom som er livredde for ikke å komme i betraktning. som fremfor alt ønsker å være synlige, aksepterte, tøffe. Koste hva det koste vil. Den livredde kan ikke miste ansikt, for da raser verden sammen. Den livredde kan egentlig like gjerne bli en som blir mobbet, og det er nok innerst inne det han/hun er redd for. Da blir av og til angrep det "beste" forsvar. Du finner gjerne den livredde i tette allianser med hevneren.

Den sosialt inkompetente mangler redskap til å samhandle med andre. Det kan være mange grunner til det, men de skiller seg gjerne tidlig ut. Dette er barn som har vansker med å lese andres signaler og å tolke de kodene som gradvis introduseres og inkorporeres i barnas sosiale reportoar. Den sosialt inkompetente kan like gjerne bli utsatt for mobbing selv, men vil ofte foretrekke å velge strategier for å unngå dette. Sånn sett ligner den sosialt inkompetente litt på den livredde, men kanskje med andre motiver.

Jentemobberne. Det styggeste jeg vet. Unnskyld meg. Ingen kan være fælere enn jenter mot hverandre. Og metodene er så slu og usynlige at selv den skarpeste lærer og den mest klarsynte mor, vil ha vanskelig for å avsløre dem! Et blikk. En sms. (eller uteblivelse av sms, for den saks skyld.) Taushet. Utfrysing. Baksnakking. Gjerne langvarig og systematisk. Det er terror. Jentegeriljaen er nådeløs. Jeg tror jentemobbing har ført til et ukjent antall tilfeller av spiseforstyrrelser, depresjoner og selvmord. Jentemobberne angrer gjerne først etter at et offer har begått selvmord, for å sette det på spissen.

Det finnes selvsagt variasjoner og overlappinger mellom typene, men her tror jeg at jeg har skissert opp de jeg har sett flest av, i hvertfall.

Jeg kom ikke nærmere noe svar, egentlig. Joda, jeg har sagt litt om ulike mobbere og fabulert litt om hva som gjør dem slik. Men - hvorfor plager de andre?? Får de det noe bedre med seg selv av det..? Jeg fatter det bare ikke... Alle disse er jo også mennesker med lengsler, behov og krav. Alle disse har også gode sider og er gjerne lojale mot de vennene de har. Som tidligere lærer har jeg selv møtt alle 5, og de er uten unntak "greie på tomannshånd", som man sier.

Jeg må fortsatt skrive mer om dette emnet, men ikke nå Jeg vil bare avslutte med å si at det finnes INGEN grunner til å mobbe et annet menneske. Det er meningsløst, nedbrytende og svært skadelig. Uansett motiv og bakgrunnshistorie.

Mobbing - et samfunnsproblem

Jeg vet om en kjemptøff og modig jente. Hun startet en Facebook-gruppe for å slå ned på mobbing som rammet blant annet venninna hennes. Iløpet av en drøy uke, har denne gruppa fått nærmere 2500 medlemmer..!

Mobbing engasjerer. Mobbing finnes overalt. Men - det er mye unyansert prat og skriving om mobbing. For dette dreier seg ikke bare om ett fenomen, men mange.

Det kanskje minst fruktbare jeg vet når det gjelder mobbediskusjonen, er det jeg kaller FrP-løsningen: Barn må ha strengere oppdragelse og skolen mer disiplin! (Jeg synes jeg ser den FrP-ern som vil ha "oppdragelsespolitiet" inn i heimen sin..) Dette er kvasiløsninger fra folk uten fantasi, og dessuten er det ikke virkeligheten.

Det har skjedd endringer i samfunnet vårt, på godt og vondt. Disse kan vi ikke snu. Noe er til det bedre, og noe ser ikke så bra ut. Men kom ikke her og si at det ikke fantes mobbing i "gamledager" også..! Spør bestemor og oldemor,- "Var det ikke noen som var utsatt den gangen du gikk på skolen? Noen som ble ertet eller holdt utenfor? Noen som ble kalt stygge ting? Noen med dårlige hjem? Rar dialekt? Møkkete klær? Vond lukt? Rare meninger?"

Jeg har ingen kjappe løsninger eller fasitsvar på hva som kan gjøres for å bekjempe mobbing, for det finnes ikke. Jeg mener ikke dermed at vi skal gi opp kampen, men den må utkjempes på alle arenaer og med ulike metoder. Disiplin i skolen er vel og bra, men det holder bare ikke. For dette handler om holdninger. Og ikke bare holdninger som ungene har med seg fra hjemmet og skolen, men som de blir servert i medier og i politikken. Du skal ikke ha sett mange TV-debatter for å forstå at mobbing er et høyst levende virkemiddel blant voksne, velutdannete mennesker. Men vi kaller det andre ting, såklart. "Å ta en Valla", har jo blitt et begrep..

En ide er muligens å jobbe ut fra at mobbing ikke er EN ting. Det er mange ulike grunner til at noen blir mobbet, og det er mange ulike motiver for den som mobber. Ingen er bare god. Ingen er bare ond. Det er viktig å huske på. Og så dette med stein og glasshus, da.. Hvem kan, med hånden på hjertet, si at at de aldri har vært med på å mobbe, eller i det minste vært tause vitner til mobbing..?

Jeg kjenner at dette er noe jeg må skrive mer om. Men i dag går dagens ektefølte og inderlige takk til Kamilla - som med stort mot og godt hjerte startet en viktig Facebookgruppe for å bidra til å få slutt på hensynsløs mobbing av ei venninne. Det at en 14-åring gjør noe slikt, gjør meg ydmyk og glad!

Sorry seems to be the hardest word..

Unnskyld. Et undervurdert ord som etter min mening er for lite brukt.

Hvorfor er det så vanskelig for noen å si unnskyld? Og mene det?
Det er nok av innholdsløse eller halvhjertete "unnskyld-er" som man uttaler kun for å få fred. Det er nok av "Sorry ass",- noe jeg vet av erfaring etter en god del år som lærer i ungdomsskolen..

Men den vanligste varianten er kanskje: "Det va'kke min skyld!" Mange er så mye mer opptatt av å frita seg selv for skyld enn å kunne innrømme skyld eller feil. Hvorfor er det slik?

Har man gjort en feil, bør man kunne si unnskyld. Har man gjort den med overlegg, bør man si det og mene det inderlig. Har man gjort det uten helt å innse konsekvensene, bør man si: "Unnskyld, jeg mente ikke at det skulle bli sånn.."

Men er det slik at vi så gjerne vil være helt feilfrie, helt uten skyld? Er det derfor "unnskyld" er så vanskelig å si? Eller er vi redde for å bli stemplet som svake hvis vi innrømmer feil?

For noen år siden fikk jeg heldigvis sagt et veldig viktig "unnskyld". Jeg hadde gjort noe virkelig dumt, noe som hadde såret en annen person dypt. Det var veldig mange år siden, og "saken" var nok egentlig "foreldet", men plaget meg stadig, likevel. Av den grunn, og fordi personen det gjaldt hadde vært svært viktig for meg, tok jeg mot til meg og sa et høyt og rungende "UNNSKYLD". Skriftlig riktignok ,- vi var jo ikke akkurat på talefot mer.. Men dog. Da jeg fikk umiddelbar respons på mitt unnskyld, og i enda større grad følte at jeg hadde fått ryddet opp etter meg, fikk jeg det mye bedre!

Nå, 4 år etter, er denne personen død. Det er fryktelig trist og helt meningsløst, men det er en annen historie. Poenget mitt, er at jeg kunne gå i den begravelsen og felle mine tårer uten at skyldfølelse la enda mer tyngde på sorgen.

Jeg er ikke redd for å innrømme feil. Vi er mennesker og feiler stadig. Men,- vi bør ikke i tillegg begå den feilen at vi fritar oss selv plikten til å si unnskyld når det er påkrevd!

Hva er egentlig galt med heldressen..?

Jeg må si at jeg ikke klarer å hisse meg opp over det nye allemannseie-plagget, onepiecen, eller heldressen, som jeg ville kalt den på norsk. Vel ser man litt ut som en baby i den, eller som teletubbiene, som noen har påpekt. Men kjære, det finnes da langt verre ting man kan se ut som?

Jeg må skynde meg å si at jeg ikke eier en selv, men jeg ser ikke bort fra at jeg en gang kommer til å gjøre det. Jeg er ikke helt enig med dem som sier at heldressen er kroppens Crocs.. Vel er Crocsene sikkert behagelige å gå i, men jeg tror aldri jeg har sett noe så stygt noen gang. Heldressene er jo ikke stygge..!?

Jeg synes faktisk det er oppløftende når det kommer en mote som er såpass ufarlig som denne. Plagget er behagelig å ha på seg, enkelt å holde styr på,- den synes jo lett og er kun i en del. Dermed blir faren for å legge igjen bukse eller genser på fest mer enn halvert, tenker jeg.

At fjortiser har trykket plagget til sitt bryst, ser ut til å være det som enkelte finner mest "problematisk". What?? - Sier de som pinte på seg åletrange jeans som nærmest utryddet alle sædceller på 70-tallet. Som subbet rundt i sæggebukser, la oss se.. i fjor..? Som tvinger på seg hold-in-korsetter, bøyle-bh-er eller stolprer avgårde på skyhøye hæler..? Som ønsker skoleuniformen velkommen i norske skoler. Say no more..

Nei, heldressen er deilig og ufarlig. Å kroe seg i sofakroken eller ved en engangsgrill i strandkanten i sommer, må være heldressens store oppgave. Det som er overraskende med plagget, er at folk bruker det hvorsomhelst. Jeg ser daglig 17-åringer på trikken ikledd heldress. Og jeg tenker - "Dette er jo litt fint, egentlig". De sier: "Se, jeg går i et behagelig plagg, og jeg driter i hvordan jeg ser ut." Sånn ser det ut for meg i hvertfall. Men kanskje sier de egentlig: "Jeg vil være kul og gjøre som alle de andre gjør akkurat nå." Sånn er det jo med mote som plutselig fanger en ungdomsgenerasjon.

Men av alle moter jeg kan tenke meg opp gjennom årene, er denne kanskje den kuleste, deiligste og mest ufarlige!

Takk igjen!

Jeg tenker ofte på folk som har lært meg noe. Og en av dem som har lært meg noe om kjærlighet til musikk og perfeksjon, er min gamle klarinettlærer,- den tsjekkiske Josef. Jeg møtte Josef på to sommerkurs for korpsmusikanter på 80-tallet. Han var streng, flink og hadde en uendelig kjærlighet til instrumentet og musikken.

Jeg glemmer aldri hvordan han lærte meg riktig munnstilling, for eksempel. det var rett og slett ingen vits i å spille klarinett hvis man ikke hadde riktig munnstilling. Og jeg, som hadde hatt flere og tilfeldige instruktører, hadde visst ikke lært denne korrekte munnstillingen..

Metoden til Josef, var å vise meg den perfekte munnstilling og forklare meg grundig om alle muskelgrupper som skulle tas i bruk, for siden å plassere meg foran et speil, låse døra og proklamere at det ikke var noen vits i å komme ut før jeg selv så og hørte at jeg gjorde det riktig! Strengt? Ja. Litt i overkant mot ei jente på 14, kanskje..? Absolutt. Men det virket! Og jeg var fast bestemt på at - dette skulle jeg fikse! Jeg spilte og justerte, så i speilet, både forfra og i profil, spilte og hørte og så igjen. Etter timer med intens øving, syntes jeg selv at jeg hadde funnet den perfekte munnstilling!! Det låt suverent og så helt nydelig ut!

Overdreven ros lå ikke for Josef, men da han smilte og nikket, var jeg euforisk og stolt! Jeg hadde fått det til! Jeg kunne det! Jeg hørte det!

Man skal være stolt. Man skal gjøre sitt beste og jobbe for å nå sine mål - store og små. Takk til Josef, for at han lærte meg noe om dette. Perfeksjon. Stolthet. Jobbe for å nå sine mål! De små dagene den gangen på 80-tallet, ga meg verdifull kunnskap om mer enn musikk, det er helt sikkert!

Døden

Jeg vil blogge om døden. Ikke fordi jeg synes det er festlig, og heller ikke fordi jeg har en ekstra morbid hang til død, men fordi det er merkelig at vi ikke snakker mer om den. Døden er det eneste vi vet noe sikkert om. Vi skal alle dø. Selvsagt liker vi ikke å tenke på det, vi vil vare evig, og mange går til drastiske skritt for å gjøre nettopp det. Tenker på han som fryste seg ned med tanke på å tine seg våken igjen når teknologien muliggjør det. Tenker på alle dem som "opererer seg yngre" og på alle dem som sverger til foryngende kosthold og livsstil. Anna Anka sa senest i går på radio at alle som ikke trener er egoistiske og tenker bare på seg selv, fordi de vil leve kortere for sine kjære. Jaja, henne skal jeg i hvertfall IKKE blogge om! Men strofen til Halvdan Sivertsen: "Vi vil leve lenge vi, men gammel vil vi aldri bli!" surrer og går i hodet mitt her..

Jeg leste nylig en artikkel i Klassekampen om Hospice-virksomhet. Altså steder man kan dø med verdighet og få hjelp til tanker, følelser og praktiske ting rundt det å dø. Fokuset på artikkelen, var at ved mange sykehus er man så opptatt av livsforlengende behandling, at man påfører mer lidelse, i stedet for å gi lindring til mennesker som skal dø. Jeg heier på Hospicene! I hele Norden trenger vi flere av dem, mer fokus på palliativ behandling og verdig død. Jeg har dyp respekt for menneskene som jobber i denne bransjen

Jeg kjenner etter hvert en god del mennesker som er døde. Det er fryktelig trist når noen man er glad i dør. Det er trist fordi man vil savne den som dør, og det er enda tristere hvis den som dør i tillegg har måttet gå gjennom store smerter, frykt og lidelse før selve døden. Å få smertelindring, trøst, bekreftelse, nærhet og ro, tror jeg er essensielt når man ligger for døden. Jeg vet ikke 100% sikkert at det er slik, for jeg har aldri ligget for døden selv, men jeg føler det er naturlig å reflektere over, siden jeg en gang skal komme i den situasjonen. Det skal vi jo alle. Jo mer jeg tenker over det, jo mer håper jeg at jeg får dø fort (altså,- ikke snart, men fort.) Å lide seg gjennom uhelbredelig sykdom i lang tid, må være noe av det verste. Hvor henter man krefter da?

Da er det bedre for dyra, som vi faktisk har lov til å hjelpe på ordentlig med å dø. Det er realt når man innser at det ikke finnes noe å gjøre. Jeg forstår at eutanasi fører til store etiske spørsmål i menneskeverden, men er veldig glad for at syke dyr kan få slippe. Det handler om verdighet. Egentlig er det jo litt underlig at vi nettopp her unner dyra mer verdighet enn menneskene, på en måte. Jeg synes i hvertfall det går an å se det sånn.

Jeg tror ikke på livet etter døden. jeg tror det er slutt. Ja, kanskje sjelen er moden for gjenbruk, men livet slik jeg kjenner det her og nå - det mener jeg slutter i utåndingen. Det er en brutal tanke. Jeg forstår godt dem som finner trøst i tro på en himmel og et etterjordisk liv, men jeg er ikke av dem.

Derfor mener jeg det er ekstra viktig at vi lever bra og godt mens vi er her. At vi koser oss, hjelper andre, er blide og gjør gode ting. Det er jo nokså selvfølgelig, men noen av oss trenger kanskje en påminnelse i blant? Livet er kort! Og dagens helte-tanker går til alle som jobber på Hospice og gjør en dødsviktig jobb!

Russ, konfirmasjon og bursdag

Mai er full av slike dager, og en gang i blant kræsjer alle og vel så det. Dette ble en slik helg! Ispedd en dæsj mopedopplæring, kakebaking, turgåing og TV-montering.

Eldstemann er russ og på treff i Stavanger. Dette med russ er svære greier. Jeg forstår at man skal feire at 13 års skolegang er tilbakelagt, men jeg forstår fortsatt ikke hvorfor man feirer FØR eksamen og hvorfor man feirer så hardt at enkelte slett ikke får tatt eksamen.. Eller at lommeboka blir så tom at alt annet må stå på vent.. Jeg er glad du har sommerjobb i boks, Truls!

Konfirmasjon er også svære greier! Kirkelig eller humanistisk? Stort eller lite? Bunad eller hotpants? Koldtbord eller middag? Tenker alle ungdommer alvorlig gjennom innholdet i konfirmasjonen, eller er det for det meste gavene (pengene) som lokker..? Jeg bare spør. Konfirmasjon er uansett en flott måte markere ungdommen på, samle familien til hyggelig lag, se tilbake på barndomstid og mimre litt. Men at konfirmasjon er en overgang fra barn til voksen, er ikke lenger en sannhet, og har ikke vært det på flere generasjoner. Gratulerer til Madelen og til alle andre konfirmanter denne helgen!

Bursdag er alltid hyggelig - ett år til har gått - fortere og fortere. Plutselig har jeg ikke barn lenger i det hele tatt, men 3 store tenåringer.. Familien skal samles, kaker og pølser skal fortæres, og flagget skal opp! Gratulerer med dagen til Oscar og Mamma!

Da er det bare å hive seg rundt og lage ferdig kakene!

Til Ungdommen

Til ungdommen vol.2

Da jeg ble konfirmert i Oslo rådhus for nesten nøyaktig 28 (!) år siden, ble diktet "Til ungdommen" av Nordahl Grieg lest opp. Det ble ikke sunget, men lest, med stor innlevelse, av en kvinnelig skuespiller. Det kan ha vært Anne Krigsvoll, men jeg er ikke sikker. Det gjorde i alle fall dypt inntrykk på meg. Så "opphengt" ble jeg i disse ordene, at jeg leste ALT av Nordahl Grieg og skrev særemne om ham på videregående. Jeg skal i ettertid innrømme at jeg ikke likte alt jeg leste spesielt godt, men diktene, - de store, som "Til ungdommen", "De beste" og "17. mai 1940", har festet seg i hjernebarken min og kan siteres uten problemer i alle slags sammenhenger. Det er noe høytidelig, alvorlig og viktig i disse diktene. Noe allmenngyldig. Da jeg var gjest i konfirmasjon i Oslo rådhus nå i år, ble "Til ungdommen" sunget av HUM-koret. Flott og høytidelig - jeg fikk klump i halsen.

Men vet dagens ungdom hva de skal kjempe mot? Det var så greit på Nordahls Griegs tid, for da hadde de krigen. Dagens unge har verken sultet, frosset eller opplevd krig. Likevel er det viktig at de beholder kampgløden, synes jeg. For hvem skal ellers redde kloden? Hvem skal sørge for at vi ikke forsøpler oss i hjel? Hvem skal ta vare på de utrydningstruede dyreartene?
Hva skal de kjempe med? Lipgloss? Botox? X-box?

Sokrates klaget også på ungdommen, og i grunnen har det vel alltid vært sånn at jentene har slåss om hvem som er penest og gutta om hvem som er sterkest. Men på Sokrates' tid hadde de ikke Louis Vuittonvesker, Burberryskjerf, Oakleysolbriller eller Jimmy Choos. De så ikke på Paradise Hotel, Idol og Ungkaren.. De brydde seg ikke om silikon, solarium, hairextentions eller helsestudioer.

Det sies at enhver generasjon er smartere enn den forrige. La oss bare håpe det virkelig stemmer! (Jeg synes det ser litt dårlig ut akkurat i dag..)

Tapere og altruister

Jeg heter Katja. Jeg har vært lærer.
Det er ikke sånn som i speideren - "En gang speider, alltid speider!" Eller som i AA: "Hei jeg heter NN, og jeg er alkoholiker." Nei, lærer kan man faktisk slutte å være. For godt. Jeg har gjort det, så jeg vet.

Da jeg var sylfersk lærerstudent, møtte jeg en klassekamerat fra barneskolen. før han visste hva jeg studerte, fikk han seg til å si at de som ble lærere, måtte være de største taperne han visste om! - Tenk å ha så få ambisjoner og bevege seg så kort, - fra å være elev til å bli student og så lærer.. Et helt liv i skoleverket - grøss og gru! Jeg syntes han var kunnskapsløs, ignorant og en stor tosk, og ga ham en lekse om hvor viktige lærerne er for fremtiden til landet vårt. Jeg var stolt og idealistisk og full av mot til å gå løs på lærergjerningen! Ikke at jeg egentlig hadde drømt om å bli lærer.. (Er det noen som opprinnelig drømmer om det..?) Men jeg hadde nå valgt lærerutdanningen, og var overbevist om at jeg kunne gjøre en god jobb i skolen, kanskje gjøre en forskjell, yte noe bra, bidra til å øke kunnskapen i barn og ungdom - jada! En ting var i i hvert fall sikker på, - det er ikke taperne som velger å bli lærere! (Her ville det vært på sin plass med en definisjon av ordet "taper" - jeg mistenker at min barneskolekamerat og jeg ville gitt ordet litt ulikt innhold.)

Noen år senere, som godt etablert lærer, trebarnsmor og i ferd med å miste noen av illusjonene om en bedre verden, var jeg i en doktormiddag. En av mine mindre taperaktige venninner hadde disputert om utroskap hos kjøttmeis (!), og det var stor stas og festivitas! Jeg hadde en kjekk måkedoktor til bords, og han repliserte slik da jeg jeg fortalte hva jeg jobbet med: "Da må du jo være en ekte altruist!" Noe beskjemmet måtte jeg innse at jeg faktisk ikke visste hva ordet betydde, og fremmedordboken var langt utenfor rekkevidde, så jeg måtte krype til korset og spørre måkedoktoren hva han egentlig mente. Han ga meg ordbokversjonen uten å nøle: "En som tenker og handler ut fra andres vel. Uegennyttig menneskevenn." Ja, den definisjonen kunne jeg godt leve med, og det ble et hyggelig måltid!

Men man blir sliten av å være altruist. Jeg tror ikke mange lærere orker å være det en hel karriere. Og da kan man fort ende opp med en taperfølelse. Som kan forplante seg utover, slik at man er med på å skape tapere i stedet for altruister i den oppvoksende slekt. Det er jo dritskummelt!

Derfor er jeg ikke lærer lenger. Jeg orker ikke, og jeg tør ikke. Det er for mye som står på spill. Det er slett ingen jobb for utbrente altruister uten illusjoner! Jeg overlater jobben til dem som fortsatt tror at de kan gjøre en forskjell. Håvard Tjora for eksempel - han er en bra mann! Flere sånne vil redde skolen.

Min frykt er likevel at altruistene er i mindretall, og at min gamle klassekamerat får rett.

Takk

I dag møtte jeg en kvinne på min vei. Jeg vet hva hun heter og sånn ca hvor hun bor, men vi kjenner hverandre ikke. Hun stoppet sykkelen sin og hilste. Hun sa: "Hver gang jeg ser deg, tenker jeg på hvordan du hjalp meg for 13 år siden!- Tusen takk!" Jeg ble både glad og overrasket, og vi ble stående og prate en god stund. At det lille jeg gjorde for henne den gangen, virket på den måten at hun føler gleder og takknemlighet fortsatt når vi ses, var en skikkelig vitamininnsprøytning for meg! Og jeg begynte å tenke på hvem jeg selv burde henvende meg til for å takke for råd, hjelp og visdom. Man kan gå og tenke på folk som har betydd noe, stort eller smått, men er vi flinke nok til å si det til dem det gjelder?

Jeg vil i hvertfall takke bedriftslegen som fortalte meg om den russiske ekspeditrisen. Den historien tenker jeg ofte på. Det handler om følelser og hvor dårlige vi kan være på å vise dem. Da jeg hadde det som dårligst for noen år siden, hadde jeg bare lyst til å gråte hele tiden, men gjorde jo ikke det. Det passer seg liksom så dårlig. Legen fortalte at han vært med sin russiske kone i Russland hvor de hadde handlet i en gammeldags butikk der en dame stod og ekspederte over disk. Tårene rant i strie strømmer på damens kinn, og legen syntes dette var litt merkelig. Men sa ingenting. Da de kom ut fra butikken, sa han til sin kone: "Så du den damen?" "Ja", svarte konen. "Hun gråt da forferdelig... Hva tror du hadde skjedd?" - "Hun var vel lei seg, da.", svarte konen. Så enkelt. vi kan vel gråte litt når vi er lei oss?

Det er mange fler jeg har lyst til å takke - jeg synes man skal være takknemlig for de mulighetene man har fått, de gode rådene man har mottatt og den støtte og kjærlighet man mottar av venner, familie og kjente. Ja, for livet generelt. Det minnet denne kvinnen meg om i dag. og jeg skal bli flinkere til å si -takk til folk og å vise dem at de er viktige for meg!