Jeg vil blogge om døden. Ikke fordi jeg synes det er festlig, og heller ikke fordi jeg har en ekstra morbid hang til død, men fordi det er merkelig at vi ikke snakker mer om den. Døden er det eneste vi vet noe sikkert om. Vi skal alle dø. Selvsagt liker vi ikke å tenke på det, vi vil vare evig, og mange går til drastiske skritt for å gjøre nettopp det. Tenker på han som fryste seg ned med tanke på å tine seg våken igjen når teknologien muliggjør det. Tenker på alle dem som "opererer seg yngre" og på alle dem som sverger til foryngende kosthold og livsstil. Anna Anka sa senest i går på radio at alle som ikke trener er egoistiske og tenker bare på seg selv, fordi de vil leve kortere for sine kjære. Jaja, henne skal jeg i hvertfall IKKE blogge om! Men strofen til Halvdan Sivertsen: "Vi vil leve lenge vi, men gammel vil vi aldri bli!" surrer og går i hodet mitt her..
Jeg leste nylig en artikkel i Klassekampen om Hospice-virksomhet. Altså steder man kan dø med verdighet og få hjelp til tanker, følelser og praktiske ting rundt det å dø. Fokuset på artikkelen, var at ved mange sykehus er man så opptatt av livsforlengende behandling, at man påfører mer lidelse, i stedet for å gi lindring til mennesker som skal dø. Jeg heier på Hospicene! I hele Norden trenger vi flere av dem, mer fokus på palliativ behandling og verdig død. Jeg har dyp respekt for menneskene som jobber i denne bransjen
Jeg kjenner etter hvert en god del mennesker som er døde. Det er fryktelig trist når noen man er glad i dør. Det er trist fordi man vil savne den som dør, og det er enda tristere hvis den som dør i tillegg har måttet gå gjennom store smerter, frykt og lidelse før selve døden. Å få smertelindring, trøst, bekreftelse, nærhet og ro, tror jeg er essensielt når man ligger for døden. Jeg vet ikke 100% sikkert at det er slik, for jeg har aldri ligget for døden selv, men jeg føler det er naturlig å reflektere over, siden jeg en gang skal komme i den situasjonen. Det skal vi jo alle. Jo mer jeg tenker over det, jo mer håper jeg at jeg får dø fort (altså,- ikke snart, men fort.) Å lide seg gjennom uhelbredelig sykdom i lang tid, må være noe av det verste. Hvor henter man krefter da?
Da er det bedre for dyra, som vi faktisk har lov til å hjelpe på ordentlig med å dø. Det er realt når man innser at det ikke finnes noe å gjøre. Jeg forstår at eutanasi fører til store etiske spørsmål i menneskeverden, men er veldig glad for at syke dyr kan få slippe. Det handler om verdighet. Egentlig er det jo litt underlig at vi nettopp her unner dyra mer verdighet enn menneskene, på en måte. Jeg synes i hvertfall det går an å se det sånn.
Jeg tror ikke på livet etter døden. jeg tror det er slutt. Ja, kanskje sjelen er moden for gjenbruk, men livet slik jeg kjenner det her og nå - det mener jeg slutter i utåndingen. Det er en brutal tanke. Jeg forstår godt dem som finner trøst i tro på en himmel og et etterjordisk liv, men jeg er ikke av dem.
Derfor mener jeg det er ekstra viktig at vi lever bra og godt mens vi er her. At vi koser oss, hjelper andre, er blide og gjør gode ting. Det er jo nokså selvfølgelig, men noen av oss trenger kanskje en påminnelse i blant? Livet er kort! Og dagens helte-tanker går til alle som jobber på Hospice og gjør en dødsviktig jobb!
Jeg leste nylig en artikkel i Klassekampen om Hospice-virksomhet. Altså steder man kan dø med verdighet og få hjelp til tanker, følelser og praktiske ting rundt det å dø. Fokuset på artikkelen, var at ved mange sykehus er man så opptatt av livsforlengende behandling, at man påfører mer lidelse, i stedet for å gi lindring til mennesker som skal dø. Jeg heier på Hospicene! I hele Norden trenger vi flere av dem, mer fokus på palliativ behandling og verdig død. Jeg har dyp respekt for menneskene som jobber i denne bransjen
Jeg kjenner etter hvert en god del mennesker som er døde. Det er fryktelig trist når noen man er glad i dør. Det er trist fordi man vil savne den som dør, og det er enda tristere hvis den som dør i tillegg har måttet gå gjennom store smerter, frykt og lidelse før selve døden. Å få smertelindring, trøst, bekreftelse, nærhet og ro, tror jeg er essensielt når man ligger for døden. Jeg vet ikke 100% sikkert at det er slik, for jeg har aldri ligget for døden selv, men jeg føler det er naturlig å reflektere over, siden jeg en gang skal komme i den situasjonen. Det skal vi jo alle. Jo mer jeg tenker over det, jo mer håper jeg at jeg får dø fort (altså,- ikke snart, men fort.) Å lide seg gjennom uhelbredelig sykdom i lang tid, må være noe av det verste. Hvor henter man krefter da?
Da er det bedre for dyra, som vi faktisk har lov til å hjelpe på ordentlig med å dø. Det er realt når man innser at det ikke finnes noe å gjøre. Jeg forstår at eutanasi fører til store etiske spørsmål i menneskeverden, men er veldig glad for at syke dyr kan få slippe. Det handler om verdighet. Egentlig er det jo litt underlig at vi nettopp her unner dyra mer verdighet enn menneskene, på en måte. Jeg synes i hvertfall det går an å se det sånn.
Jeg tror ikke på livet etter døden. jeg tror det er slutt. Ja, kanskje sjelen er moden for gjenbruk, men livet slik jeg kjenner det her og nå - det mener jeg slutter i utåndingen. Det er en brutal tanke. Jeg forstår godt dem som finner trøst i tro på en himmel og et etterjordisk liv, men jeg er ikke av dem.
Derfor mener jeg det er ekstra viktig at vi lever bra og godt mens vi er her. At vi koser oss, hjelper andre, er blide og gjør gode ting. Det er jo nokså selvfølgelig, men noen av oss trenger kanskje en påminnelse i blant? Livet er kort! Og dagens helte-tanker går til alle som jobber på Hospice og gjør en dødsviktig jobb!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar