Norske soldater i Afghanistan

Nå har det skjedd igjen. Vi har mistet soldater i fredstid. I Afghanistan. Hele 4 menn samtidig - det største militære mannefallet siden 2. VK. Det er utrolig trist for de som sitter igjen - først og fremst familie og venner, men også kolleger, militære, politikere og den norske befolkningen generelt.

Det er riktig som Nordahl Grieg understreker i diktet 17. mai 1940 -

Vi er så få her i landet

hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss

den dag vi kommer igjen.

Nordahl Grieg blir forøvrig flittig sitert i disse dager - både disse verselinjer, og kanskje særlig fra "De beste". En ting jeg ikke kan la være å tenke på, er at Grieg skrev disse ordene da Norge var okkupert. Nå liker vi jo å tro at Norge er et fritt og fredelig land, og det blir kanskje litt bittert å bruke de samme ordene da..?

Vi kan spørre oss om hva gutta våre egentlig gjør i Afghanistan.. Hvorfor må de være der? Må de det? Ja, det er politiske vedtak som sier det, og vi er NATO-allierte, noe som gjør at vi har forpliktet oss til å delta blant annet i Afghanistan. Man kan mene hva man vil om den saken, men sånn er det nå. Det er derfor vi til enhver tid har soldater der.

Alle soldatene som reiser ned, vet noenlunde hva de går til. De er blitt trent og drillet i sine oppgaver. De er øvet i våpenbruk, kamuflasje, taktikk, føring av kjøretøy, førstehjelp, historie og masse, masse annet som jeg ikke har oversikt over (jeg har aldri vært i militæret, og langt mindre trent til utenlandsoppdrag..) Jeg regner uansett med at de er så godt forberedt som overhodet mulig på alle måter. Selvsagt er det ting man ikke kan forberede seg helt på - som det alltid er når man skal ut i noe nytt. Jeg regner med at de fleste som har tjenstegjort i Libanon, Bosnia eller Afghanistan kan fortelle om hendelser og syn de ikke var forberedt på.

En ting vet de imidlertid bedre enn de fleste av oss andre - de tjenestegjør i krig- og terror-land. De er ikke bare velkomne. De risikerer livet. I ytterste konsekvens må de ofre sitt eget liv. Dette vet også de som er glade i dem. Jeg vet virkelig ikke hva jeg ville gjort hvis en av mine sønner planla utenlandstjeneste...

Nå har det skjedd igjen. Vi har mistet 4 menn. Er det verdt det? Hvor mange norske soldater skal dø i Afghanistan?

Jeg tenker på de etterlatte som får hjem sine kjære i kister i disse dager. Mødre, fedre, søsken, besteforeldre, kjærester, koner og barn. Jeg tenker på medsoldatene som sørger for at de falne får en verdig hjemreise, og som alle samtidig vet at det kunne vært dem..

Jeg tenker på politikerne som må ta ansvar for dette og se resten av oss i øynene.

Og jeg tenker masse på alle de gutta og jentene som tenker på å utføre utenlandstjeneste. Tenk dere om!