Norske soldater i Afghanistan

Nå har det skjedd igjen. Vi har mistet soldater i fredstid. I Afghanistan. Hele 4 menn samtidig - det største militære mannefallet siden 2. VK. Det er utrolig trist for de som sitter igjen - først og fremst familie og venner, men også kolleger, militære, politikere og den norske befolkningen generelt.

Det er riktig som Nordahl Grieg understreker i diktet 17. mai 1940 -

Vi er så få her i landet

hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss

den dag vi kommer igjen.

Nordahl Grieg blir forøvrig flittig sitert i disse dager - både disse verselinjer, og kanskje særlig fra "De beste". En ting jeg ikke kan la være å tenke på, er at Grieg skrev disse ordene da Norge var okkupert. Nå liker vi jo å tro at Norge er et fritt og fredelig land, og det blir kanskje litt bittert å bruke de samme ordene da..?

Vi kan spørre oss om hva gutta våre egentlig gjør i Afghanistan.. Hvorfor må de være der? Må de det? Ja, det er politiske vedtak som sier det, og vi er NATO-allierte, noe som gjør at vi har forpliktet oss til å delta blant annet i Afghanistan. Man kan mene hva man vil om den saken, men sånn er det nå. Det er derfor vi til enhver tid har soldater der.

Alle soldatene som reiser ned, vet noenlunde hva de går til. De er blitt trent og drillet i sine oppgaver. De er øvet i våpenbruk, kamuflasje, taktikk, føring av kjøretøy, førstehjelp, historie og masse, masse annet som jeg ikke har oversikt over (jeg har aldri vært i militæret, og langt mindre trent til utenlandsoppdrag..) Jeg regner uansett med at de er så godt forberedt som overhodet mulig på alle måter. Selvsagt er det ting man ikke kan forberede seg helt på - som det alltid er når man skal ut i noe nytt. Jeg regner med at de fleste som har tjenstegjort i Libanon, Bosnia eller Afghanistan kan fortelle om hendelser og syn de ikke var forberedt på.

En ting vet de imidlertid bedre enn de fleste av oss andre - de tjenestegjør i krig- og terror-land. De er ikke bare velkomne. De risikerer livet. I ytterste konsekvens må de ofre sitt eget liv. Dette vet også de som er glade i dem. Jeg vet virkelig ikke hva jeg ville gjort hvis en av mine sønner planla utenlandstjeneste...

Nå har det skjedd igjen. Vi har mistet 4 menn. Er det verdt det? Hvor mange norske soldater skal dø i Afghanistan?

Jeg tenker på de etterlatte som får hjem sine kjære i kister i disse dager. Mødre, fedre, søsken, besteforeldre, kjærester, koner og barn. Jeg tenker på medsoldatene som sørger for at de falne får en verdig hjemreise, og som alle samtidig vet at det kunne vært dem..

Jeg tenker på politikerne som må ta ansvar for dette og se resten av oss i øynene.

Og jeg tenker masse på alle de gutta og jentene som tenker på å utføre utenlandstjeneste. Tenk dere om!

Hva gjør vi?

Dette blir det siste blogginnlegget om mobbing i denne omgang. Jeg blir opprørt og engasjert av dette emnet, men kjenner at jeg også må skrive om andre og "lettere" ting. Jeg er fortsatt glad og takknemlig for at Kamilla inspirerte meg til å skrive, ved sitt initiativ på Facebook, og jeg håper at mange der ute også er blitt engasjert og tankevekket!

Så - hva gjør vi? Dette skal liksom bli oppsummeringen - konklusjonen - løsningen.. Men så enkelt er det jo ikke. Som jeg har sagt før, det finnes ingen fasit. Men det er naturlig å gruble rundt årsak, virkning og mekanismer som utløser eller avverger mobbing.

Hjemmet er "førstelinjetjenesten" for barna våre. Det er de lærer holdninger og omgangsform. Det grunnleggende arbeidet gjøres de aller første leveårene, og de fleste barn er preget av disse årene så lenge de lever. På godt og vondt. De aller fleste foreldre gjør en strålende jobb - det er jeg helt sikker på. Alle vil jo at barna sine skal ha det trygt og godt og bli sterke, selvstendige gode mennesker. Vi må sammen heie på foreldrene og hjelpe alle foreldre til å gjøre en best mulig jobb!

I noen familier har man større utfordringer, og det er dessverre mange barn som ikke får den nødvendige oppfølging og ballast hjemmefra i oppveksten sin. Det kan være mange årsaker til det, men rus og psykiatri er ofte involvert. Det er viktig å huske på at selv om dette er et stort problem for dem det gjelder, er disse familiene fortsatt i mindretall i samfunnet vårt.

Min oppfordring går til politikerne,- ikke kutt i svangerskapsomsorg, foreldreopplæring og helsetjeneste for barn og deres foreldre! Og til barnehageansatte og folk i nærmiljøene: Bry dere! Meld fra til helsesøster eller barnevern om bekymring for unger dere møter som dere blir bekymra for! Disse ungene kan vokse opp til ikke bare å bli mobbere, men ungdom med store psykiske problemer, rusproblemer og en kriminell løpebane. De kan komme til å koste samfunnet vårt enorme summer, både gjennom rehabilitering, kriminalitet og trygdesystem. Dette bør politikerne ha i bakhodet når de er fristet til å kutte bevilgingene til forebyggende arbeid!

Vi tenker gjerne: "Det går nok bra til slutt! - det er jo ikke mitt ansvar!" Og jeg sier som Arnulf Øverland: "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!" Jeg har sett ungdom gå til helvete rett foran øynene på meg. Og spurt meg selv - kunne jeg gjort noe mer..? Ofte blir svaret ja.

Det er lett å sitte på sin høye hest og si at foreldre må være mer hjemme, foreldre må oppdra barna sine bedre blabla bla.. Legg merke til at det ofte er eldre herrer i dress og slips som sier dette offentlig. De har sannsynligvis voksne unger som har skikket seg vel, og en kone som har styrt heim og oppdragelse. Dette er litt fordomsfullt sagt, men jeg tror faktisk det er nokså sannhetsnært i mange tilfeller.

Så kommer vi til skolen. Skolen har sviktet totalt i mine øyne. Her må noe gjøres! Og helst litt brennkvikt! På skolen skal barn tilpasse seg det sosiale livet i en klasse og i en skolegård. Et nesten umulig prosjekt for enkelte. Skolen skal samtidig være et sted å LÆRE. For veldig mange utvikler det seg til å mere bli et sted å VÆRE. Dette henger sammen med flere ting, og det vil bli for plasskrevende å gå inn på alt her.

Men jeg ønsker at skolen igjen skal bli mere kunnskapsfokusert - helst i så stor grad at ungene ikke får tid til å mobbe hverandre, for å si det litt flåsete. Kunnskap og læring bør gjennomsyre alt som bedrives i skolen. Sånn som jeg ser det, og nå har jeg 3 barn som alle er så og si ferdig med grunnskolen , går det altfor mye tid og krefter bort til tull og tøys. Ingen av ungene mine snakker om læring når de snakker om skolen - de snakker om det sosiale, om konflikter, sorger og gleder. Det er også viktig i livet, bevares, men jeg synes det er snodig at ikke de snakker mer om kunnskap. Eldstemann her hjemme påstår sogar at han ikke har lært noe på skolen som han ikke kunne lært seg selv, og at spesielt ungdomsskolen var absolutt bortkastet tid, rent læringsmessig. Det er ganske drøyt.

Jeg er enig i at alle må føle seg trygge og ivaretatte for å kunne ha forutsetning for å lære. Hvordan får vi til det? Her kommer antimobbeprogrammene og trivselsundersøkelsene inn for fullt. Jeg har stor tro på prosjektene som drives på alle barneskoler for å unngå mobbing, fremheve folkeskikk og belønne positiv atferd. Her gjøres et kjempearbeid, og mange lærere legger liv og sjel i medoppdragelse av den oppvoksende slekt. Det er positivt! Men likevel opplever altfor mange barn og ungdom at de blir mobbet, nettopp på skolen..

Jeg mistenker at det er litt som dette,- skolen har et antimobbeprogram og en "strategi" og en perm i hylla. De gjør årlige trivselsundersøkelser, og er fornøyde dersom tallene ikke er ekstreme i negativ retning. Forøvrig har lærere og ledelse nok med det daglige, så antimobbearbeid blir liksom bare en ekstra byrde som man må fylle en time med i ny og ne. "Hvordan har vi det med hverandre? Blir noen mobbet i klassen nå? Hva kan vi gjøre med det?" Noen oppsøker sosiallærer eller helsesøster, men flertallet av mobbeofrene lider i det skjulte, tror jeg. De som klager sin nød til noen voksne på skolen, opplever kanskje at vedkommende tar plageånden til side for en samtale. Det hjelper muligens akkurat den uka, men neste uke kan det være som før. Dette har jeg observert på nært hold i mange år, så dette kan jeg noe om.

Bak de lave mobbetallene på enhver skole, skjuler det seg triste skjebner. Ødelagte liv. Angst. Manglende nattesøvn. Medikamentbruk. Tårer. Selvmordstanker. Det hjelper ikke at det føles flott med "kun" 7% mobbing, hvis disse 7 prosentene går rundt og har det helt jævelig hver eneste dag! Og det er vi voksne som har ansvaret. Et ansvar det for mange er altfor enkelt å fraskrive seg, dessverre.

Få flere yrkesgrupper inn i skolen! La lærerer være lærere! De kan noe om fagene sine og om læring, men ikke alle lærere kan mye om psykososialt arbeid, forebygging og miljøarbeid. På enhver skole trengs det helsesøster, psykolog, sosionom, miljøarbeidere, trenere, kameratstøtte, kantinedame. Få dem inn! Og igjen går oppfordringen til politikerne - i stedet for å KUTTE i skolehelsetilbud til unge, må det rustes opp i skolen, og det haster. Vis meg det sykehuset der det bare jobber leger og sykepleiere, for å gjøre en sammeligning.. Neida, der har vi hjelpepleiere, pleieassistenter, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, psykologer, laboranter, prest og you name it! Joda jeg vet at man kanskje har helsesøster et par timer i uka og sosiallærer (som i tillegg skal ha masse undervisning såklart) men det holder bare IKKE!

Til slutt vil jeg understreke at mange lærere gjør en umenneskelig jobb. Nettopp fordi de skal fylle alle rollene til yrkesgruppene nevnt over. I tillegg til å undervise, som jo bør være hovedoppgaven deres. De som velger læreryrket i dag, har et mot jeg ikke forstår. Og ære være dem for det. Men det finnes gode grunner til at mange lærere velger å jobbe med andre ting. Alt i studietiden finner mange lærerstudenter ut at de aldri kommer til å jobbe i skolen.

Dette er en utvikling som jeg synes det er underlig at politikere i Norge kan sitte stille og se på. (Neida, jeg vet at de ikke sitter stille, ting tar bare så forbanna lang tid!!)

"Konklusjonen" må bli at både politikere, foreldre, lærere og alle som har med barn å gjøre, har en innsats å gjøre! Det må jobbes på alle plan mot mobbing, og man må ikke skjule seg bak "flotte" tall. Man må ta på alvor det negative som pågår og ta alle midler i bruk for å bekjempe det! Og man må sende en tanke til Øverlands ord: "Jeg roper med siste pust av min stemme - Du har ikke lov å gå her og glemme!"

Takk!

Hva blir man mobbet for?

Jeg vil bare si med en gang - de definisjonene som bøker bruker når det kommer til mobbing, bryr meg midt i ryggen! "Neida, lille venn, du blir ikke mobbet, skjønner du - bare ertet, og det er ikke så alvorlig, så du får nok bare holde ut!"

Mobbing, erting, plaging. Det er det samme. Den som virkelig kan definere mobbing, er den som kjenner det på kroppen selv! Den som blir utsatt for plaging. Hvem er vi som skal bestemme hva som er alvorlig og ikke? For dem det gjelder, er det blodig alvor, enten det handler om frisyre, intelligens, hjemmeforhold eller andre forhold.

Det er nemlig slik, som jeg har skrevet tidligere, at enkelte er veldig sårbare og overfølsomme for den minste kritikk. Andre, derimot, kan kommentarer prelle av på som vann på gåsa. Det er dessverre de mest sårbare som oftest blir utsatt for mobbing,- det er jo ikke noe vits i å plage dem som ikke gjør noe av det.

Mobbing kan foregå på flere plan og kan grupperes etter alvorlighetsgrad. Det vil si - det er også nesten umulig å gjøre, fordi det som blir oppfattet som alvorlig av ett menneske, kan føles som en bagatell for en annen. Men likevel.

Den første og "enkleste" form for mobbing, er det som går på utseende, klær og utstyr. Mange voksne vil kalle dette for erting, og dermed ofte bagatellisere det. Det kan være hårfarge, briller, størrelse, klesmerker, sykkel, skotøy,- ja, alt utenpå. Jeg kjenner selv ei jente som nekter å gå med briller fordi hun ble mobbet for brillene sine hele barneskolen. Hun er kul og flott med briller, men nekter å tro det selv, og går heller rundt og ser dårlig, enn å gjenoppleve den fæle følelsen av å få slemme kommentarer.

En annen, og nokså ekstrem historie, opplevde jeg i ungdomstiden. Ei jente hadde fått beskjed av håndballtreneren sin om å ta av et par kilo for å bli kjappere i bevegelsene. Denne jenta endte opp med alvorlige spiseforstyrrelser og døde til slutt som følge av det.. Det var nok ikke i trenerens tanker i det hele tatt, men hans ubetenksomhet, ble denne jentas bane.

Typen mobbing som stikker dypere, går mer på indre egenskaper, interesser, personlighetstrekk. Kan være du har lett for å gråte. Er spesielt opptatt av frimerker. Er dårlig i fotball (av en eller annen grunn er det sabla mye ballspill i gymtimene i grunnskolen - ikke alle føler seg komfortable med det!) Kanskje du av og til stiller rare spørsmål? Er glad i å snakke med lærerne? Eller kanskje du er homo? Mulighetene er mange, og mobberne griper enhver anledning til å finne noe de kan bruke mot deg.

Nettmobbing. Før i tida fikk man fred idet man kom inn døra hjemme. Skoledagen og skoleveien kunne være en plage, men hjemme var det i hvertfall ro. Med internett og dertil hørende sosiale medier, samt mobiltelefon, får man aldri fred, dersom man ikke kobler ut nettet og skrur av mobilen. (Og vis meg den 15-åringen som gjør DET med lett hjerte..) Her kan man også tildels opptre som anonym, og det har åpnet for styggere språkbruk og mer ondsinnet mobbing, tror jeg. Det er lett å være tøff bak taster! Dette er også en type mobbing som er svært utfordrende for foreldre å forholde seg til, og mange har ikke oversikt over hvordan barna beveger seg i den digitale verden. Jeg har lest jentelogger fra nettby med innhold jeg først nektet å tro..! Baksnakking spres mye raskere på nett. Nettet har blitt jentenes nye mobbe-arena.

Utfrysing - usynlighetmobbing. Å ikke bli regnet med. ikke få delta i fellesskapet. Ikke bli bedt på fest. Du er usynlig. Du er ikke noe verdt. Du er en dritt. De som bedriver dette, føler at de har sitt på det tørre. De har jo ikke sagt noe stygt eller vært slemme på noen måte.. Neida, de har bare indirekte sagt det jeg nettopp skrev. Du er et null. Du kan like gjerne gå og henge deg. Ingen liker deg. Ingen regner med deg. Hvilke sår lager det i en ung sjel? Det er hjerteskjærende. Og her er vi voksne mange ganger maktesløse. Du kan jo ikke tvinge noen til å like en annen. Eller ønske å være sammen med en de ikke finner det naturlig å være sammen med. På en skole jeg vet om, betalte lærerne ungene i en klasse for at de skulle være "venner" med en av guttene i klassen. Det "fungerte" ca de 3 første årene, men det er jo ingen permanent løsning. Det er kun et desperat forsøk på å løse et uløselig problem.

Fysisk, voldelig mobbing. Dette er mindre utbredt enn de foregående typene. Fordi man vet man blir tatt for det. Det er synlig og kan ofte bevitnes av tilskuere. Men det forekommer. Når ord blir for vanskelige, er det enkelte, både gutter og jenter, som tyr til vold. De siste årene har det også blitt mer vanlig med våpen. Men da er vi over på vold og kriminalitet - det er beyond mobbing, slik jeg ser det.

Jeg synes det er mange tøffe ungdommer. Som er snille mot hverandre - som sier fra om urettferdighet og dårlig behandling. Det er også mange som ikke lar seg plage - som tar igjen, svarer friskt og ikke lar seg knekke av motgang. En del som opplever mobbing, blir også sterke når de opplever at de har støtte, at de fikser livet sitt og at det er mobberne som er de egentlig taperne.

Men noen,- noen tar seg fryktelig nær av kommentarer og blir nedbrutte av vedvarende mobbing. Noen blir bare mer og mer innesluttet. Nekter å gå på skolen. Slutter å gjøre ting de er glad i . Mister selvtillit. Tror det er dem det er noe galt med. Og her er det vi som voksne har den største utfordringen. Hva gjør vi da? Hvordan bidrar vi til å stoppe dette? Mange velger å stikke hodet i sanden og ikke se. Lærere også. "Jaja, det gjelder ikke mitt barn. Det gjelder ikke meg. Enhver får ta ansvar for seg selv og sine." Disse holdningene er livsfarlige. det er ansvarsfraskrivelse som kan få fryktelige konsekvenser.

Men hva gjør vi? Det skal jeg tenke litt mere på før jeg skriver videre! Det finnes som sagt ingen fasit, men det er lov å bruke huet!

Hvorfor mobbe?

Ja, det lurer jeg på. Hvorfor er det noen som mobber andre? Og attpåtil finner glede i det..? Alle jeg vet om, vil uten å nøle ta avstand fra mobbing, og jeg kjenner folk i alle aldre. Ingen jeg vet om vil forsvare mobbing. Hvem vil egentlig det? Likevel foregår det altså mer mobbing enn vi liker å tenke på.

Kan det være at de som mobber ikke er klar over at det er det de gjør..? Jeg skal ikke på noen måte forsvare mobbere, men er nysjerrig på hvilke mekanismer som utløser mobbing. Jeg tenker at hvis ungdom er klar over hvilke konsekvenser langvarig mobbing kan føre til, ville ingen blitt mobbere. Ingen ønsker f.eks å ha liv på samvittigheten. (Tror jeg, da.. Kanhende er jeg i overkant naiv, men det får stå sin prøve.)

I barnehagen er det lite mobbing. Der har de voksne kontroll.(Men det er jo alt i barnehagen noen som utpeker seg som "voldsomme" "hensynsløse" og "slemme" (et ord man helst ikke bruker om barn..) I tidlig barneskoleår er det også en større grad av voksenoppfølging og naturlig respekt for de voksne. Dagene er fulle av: "Nei, du må ikke slå!" "Nå må dere være snille mot hverandre!" "Sånn snakker vi ikke til hverandre!" og "Man kommer lengst i verden ved å være grei!" Mobbemanifester og antimobbeprosjekter har gått sin seiersgang i landets barneskoler. Og ære være dem for det! Men i slutten av barneskolen, fra 4. klasse, kanskje, og ut ungdomsskolen, er mobbing et tidvis stort problem. Fryktelig stort for dem det rammer..!
Hva er det egentlig som skjer?

I disse årene er ungene svært sårbare, og dette ytrer seg på ulikt vis. Noen blir forsiktige, innadvendte. Noen er flinke og blide og søker andres ros og aksept. Noen er mye triste og opplever vanskelige ting i livene sine. Noen tar på seg en tøff rolle og er bajaser, og atter andre inntar klovnerollen og elsker å få andre til å le. Alt dette er strategier for livet. De skal finne sin identitet, finne ut hvem de har lyst til å være. For sin egen del, og i samspill med andre. Svært få synes dette er enkelt.

Det som er så utrolig leit, er at mens noen blir ekstra sårbare og mottakelige for kritikk i disse årene, blir andre tilsvarende mer utagerende og brautende. Disse to typene går veldig dårlig sammen, men skal likevel ferdes i samme klasserom og skolegård.

Jeg tør våge den påstanden at hvem som helst kan bli mobbere. Og hvem som helst kan bli mobbet. I gitte situasjoner. Nesten. Du har alltid noen som ikke lar seg mobbe, og noen som ikke ville finne på å plage andre. Men jeg tror faktisk det er en del tilfeldigheter der ute.

Jeg skal gjøre et "stunt" og prøve å beskrive mobberen. Det lar seg egentlig ikke gjøre, sett i lys av min påstand i forrige avsnitt, men for å prøve å forstå, vil jeg likevel prøve.

Jeg vil dele mobbere inn i 5 kategorier:

• Hevneren (også kjent som "den slemme")
• Den ubetenksomme
• Den livredde
• Den sosialt inkompetente
• Jentemobberne

Hevneren er det ofte egentlig synd på, (men det er umulig for den som blir mobbet å se nettopp det.) Hevneren er en som har det forferdelig selv. Har vært utsatt for omsorgssvikt og kanskje vold i tidlig barndom. Har opplevd alvorlige svik fra de som skulle stå ham nærmest. Hevneren har ingenting å tape. Han er sint på verden og lar det gå utover andre. Hevneren mangler empati. Jeg vet ikke om hevneren føler skyld eller anger senere i livet, heller. Hevneren er den som oftest trenger profesjonell hjelp.

Den ubetenksomme. I denne kategorien finner vi mange.. kanskje de fleste. Kommentarer og replikker renner ut av den ubetenksomme som epler fra trærne om høsten. Å tenke før man snakker ligger ikke for den ubetenksomme. Når disse blir konfrontert med sin oppførsel, sier de gjerne ting som: "Men jeg mente jo ikke noe med det!" "Han må jo tåle en fleip!" Det som er uskyldig spøk fra den ubetenksomme, kan være dødsens alvorlig for den kommentarene rammer. Dette er kanskje den mobbingen det er vanskeligst å komme til livs, fordi den ubetenksomme aldri vil være ved at han/hun mobber. En annen ting er at den ubetenksomme ofte er vokst opp i hjem der slike kommentarer er vanlige. Noen familier har jo en røff omgangsform der slengbemerkningene sitter løst. Det trenger ikke å være noe farlig galt i det, men i barns verden kan det få stygge konsekvenser. Det må vi som voksne være klar over når vi lærer barna våre kommunikasjon og samhandling med andre.

Den livredde er litt i slekt med hevneren. Dette er barn/ungdom som er livredde for ikke å komme i betraktning. som fremfor alt ønsker å være synlige, aksepterte, tøffe. Koste hva det koste vil. Den livredde kan ikke miste ansikt, for da raser verden sammen. Den livredde kan egentlig like gjerne bli en som blir mobbet, og det er nok innerst inne det han/hun er redd for. Da blir av og til angrep det "beste" forsvar. Du finner gjerne den livredde i tette allianser med hevneren.

Den sosialt inkompetente mangler redskap til å samhandle med andre. Det kan være mange grunner til det, men de skiller seg gjerne tidlig ut. Dette er barn som har vansker med å lese andres signaler og å tolke de kodene som gradvis introduseres og inkorporeres i barnas sosiale reportoar. Den sosialt inkompetente kan like gjerne bli utsatt for mobbing selv, men vil ofte foretrekke å velge strategier for å unngå dette. Sånn sett ligner den sosialt inkompetente litt på den livredde, men kanskje med andre motiver.

Jentemobberne. Det styggeste jeg vet. Unnskyld meg. Ingen kan være fælere enn jenter mot hverandre. Og metodene er så slu og usynlige at selv den skarpeste lærer og den mest klarsynte mor, vil ha vanskelig for å avsløre dem! Et blikk. En sms. (eller uteblivelse av sms, for den saks skyld.) Taushet. Utfrysing. Baksnakking. Gjerne langvarig og systematisk. Det er terror. Jentegeriljaen er nådeløs. Jeg tror jentemobbing har ført til et ukjent antall tilfeller av spiseforstyrrelser, depresjoner og selvmord. Jentemobberne angrer gjerne først etter at et offer har begått selvmord, for å sette det på spissen.

Det finnes selvsagt variasjoner og overlappinger mellom typene, men her tror jeg at jeg har skissert opp de jeg har sett flest av, i hvertfall.

Jeg kom ikke nærmere noe svar, egentlig. Joda, jeg har sagt litt om ulike mobbere og fabulert litt om hva som gjør dem slik. Men - hvorfor plager de andre?? Får de det noe bedre med seg selv av det..? Jeg fatter det bare ikke... Alle disse er jo også mennesker med lengsler, behov og krav. Alle disse har også gode sider og er gjerne lojale mot de vennene de har. Som tidligere lærer har jeg selv møtt alle 5, og de er uten unntak "greie på tomannshånd", som man sier.

Jeg må fortsatt skrive mer om dette emnet, men ikke nå Jeg vil bare avslutte med å si at det finnes INGEN grunner til å mobbe et annet menneske. Det er meningsløst, nedbrytende og svært skadelig. Uansett motiv og bakgrunnshistorie.

Mobbing - et samfunnsproblem

Jeg vet om en kjemptøff og modig jente. Hun startet en Facebook-gruppe for å slå ned på mobbing som rammet blant annet venninna hennes. Iløpet av en drøy uke, har denne gruppa fått nærmere 2500 medlemmer..!

Mobbing engasjerer. Mobbing finnes overalt. Men - det er mye unyansert prat og skriving om mobbing. For dette dreier seg ikke bare om ett fenomen, men mange.

Det kanskje minst fruktbare jeg vet når det gjelder mobbediskusjonen, er det jeg kaller FrP-løsningen: Barn må ha strengere oppdragelse og skolen mer disiplin! (Jeg synes jeg ser den FrP-ern som vil ha "oppdragelsespolitiet" inn i heimen sin..) Dette er kvasiløsninger fra folk uten fantasi, og dessuten er det ikke virkeligheten.

Det har skjedd endringer i samfunnet vårt, på godt og vondt. Disse kan vi ikke snu. Noe er til det bedre, og noe ser ikke så bra ut. Men kom ikke her og si at det ikke fantes mobbing i "gamledager" også..! Spør bestemor og oldemor,- "Var det ikke noen som var utsatt den gangen du gikk på skolen? Noen som ble ertet eller holdt utenfor? Noen som ble kalt stygge ting? Noen med dårlige hjem? Rar dialekt? Møkkete klær? Vond lukt? Rare meninger?"

Jeg har ingen kjappe løsninger eller fasitsvar på hva som kan gjøres for å bekjempe mobbing, for det finnes ikke. Jeg mener ikke dermed at vi skal gi opp kampen, men den må utkjempes på alle arenaer og med ulike metoder. Disiplin i skolen er vel og bra, men det holder bare ikke. For dette handler om holdninger. Og ikke bare holdninger som ungene har med seg fra hjemmet og skolen, men som de blir servert i medier og i politikken. Du skal ikke ha sett mange TV-debatter for å forstå at mobbing er et høyst levende virkemiddel blant voksne, velutdannete mennesker. Men vi kaller det andre ting, såklart. "Å ta en Valla", har jo blitt et begrep..

En ide er muligens å jobbe ut fra at mobbing ikke er EN ting. Det er mange ulike grunner til at noen blir mobbet, og det er mange ulike motiver for den som mobber. Ingen er bare god. Ingen er bare ond. Det er viktig å huske på. Og så dette med stein og glasshus, da.. Hvem kan, med hånden på hjertet, si at at de aldri har vært med på å mobbe, eller i det minste vært tause vitner til mobbing..?

Jeg kjenner at dette er noe jeg må skrive mer om. Men i dag går dagens ektefølte og inderlige takk til Kamilla - som med stort mot og godt hjerte startet en viktig Facebookgruppe for å bidra til å få slutt på hensynsløs mobbing av ei venninne. Det at en 14-åring gjør noe slikt, gjør meg ydmyk og glad!