Takk igjen!

Jeg tenker ofte på folk som har lært meg noe. Og en av dem som har lært meg noe om kjærlighet til musikk og perfeksjon, er min gamle klarinettlærer,- den tsjekkiske Josef. Jeg møtte Josef på to sommerkurs for korpsmusikanter på 80-tallet. Han var streng, flink og hadde en uendelig kjærlighet til instrumentet og musikken.

Jeg glemmer aldri hvordan han lærte meg riktig munnstilling, for eksempel. det var rett og slett ingen vits i å spille klarinett hvis man ikke hadde riktig munnstilling. Og jeg, som hadde hatt flere og tilfeldige instruktører, hadde visst ikke lært denne korrekte munnstillingen..

Metoden til Josef, var å vise meg den perfekte munnstilling og forklare meg grundig om alle muskelgrupper som skulle tas i bruk, for siden å plassere meg foran et speil, låse døra og proklamere at det ikke var noen vits i å komme ut før jeg selv så og hørte at jeg gjorde det riktig! Strengt? Ja. Litt i overkant mot ei jente på 14, kanskje..? Absolutt. Men det virket! Og jeg var fast bestemt på at - dette skulle jeg fikse! Jeg spilte og justerte, så i speilet, både forfra og i profil, spilte og hørte og så igjen. Etter timer med intens øving, syntes jeg selv at jeg hadde funnet den perfekte munnstilling!! Det låt suverent og så helt nydelig ut!

Overdreven ros lå ikke for Josef, men da han smilte og nikket, var jeg euforisk og stolt! Jeg hadde fått det til! Jeg kunne det! Jeg hørte det!

Man skal være stolt. Man skal gjøre sitt beste og jobbe for å nå sine mål - store og små. Takk til Josef, for at han lærte meg noe om dette. Perfeksjon. Stolthet. Jobbe for å nå sine mål! De små dagene den gangen på 80-tallet, ga meg verdifull kunnskap om mer enn musikk, det er helt sikkert!