Det enkleste er pistol!

Jeg er så sint! Selv om det er irrasjonelt og politisk helt ukorrekt, er jeg nå rett og slett i ferd med å bli FOR dødsstraff. Jeg synes Anders Behring Breivik fortjener en kule i panna. Jeg synes ikke han fortjener å leve.

Sånn, -  der sa jeg det.

En mann som i kaldt blod har henrettet uskyldige mennesker. Som etter nøye planlegging og organisering, har gått til aksjon og påført Norge de verste tap og traumer siden krigen. Fordi han selv har et forskrudd syn på verden og virkeligheten. Fordi han utfra egen ideologi mener at dette var nødvendig.

Han skal vi spandere rettergang og fengselsopphold på.. Et ekstremt sikkerthetsopplegg, både i fengselet, og ikke minst ved fremstillinger. Han får dagpenger og "tjener" i dag bedre enn han noen gang gjorde i arbeid. Han har 4 forsvarere som blir betalt av staten. Han har 3 celler til disposisjon, slik at han skal få trene, lese og sove og få litt variasjon. Han har på skuddsikker vest i fengslingsmøtene. (Sikt på panna, sier jeg!)

21 års fengsel? Forvaring? Det høres ut som et hån. Som et opphold i skammekroken. Som en dask på lanken. Hva ville vært riktig straff?

Jeg mener at han burde få føle den samme frykten, angsten og smerten som alle dem han rammet den 22. juli. Sammenlagt. Den panikken folk følte da bomben smalt i Oslo. Den altoverskyggende dødsangsten til ungdommene som fortvilet forsøkte å skjule seg på Utøya. Den grusomme smerten ved å bli skutt samtidig som man ser venner dø rundt seg. Den vanvittige kulden de som la på svøm følte. Angsten, smerten og sorgen til alle de pårørende og etterlatte. Det bunnløse savnet etter en elsket som er borte. De åpne sårene, både på kropp og sjel som så mange sitter igjen med etter denne grusomme dagen. Tapet av helse og arbeidsevne, kanskje gjennom en hel fremtid. Det uendelige tapet av frihet og trygghet som alle de rammete ble utsatt for og må leve videre med.

Mens ABB sitter trygt på cella si. Med dagpenger og 3 måltider om dagen. Etter hvert med tilgang til medier og nett. Med sitt fortsatt forskrudde syn på verden og virkeligheten. Ensom og venneløs, riktignok. Men ikke uten meningsfeller og frierbrev..

Det er ikke rettferdig. Det føles ikke riktig.

Det norske rettsvesenet er til å for å sørge for at alle får en rettferdig behandling, og at uskyldige ikke skal bli dømt. At tvilen skal komme tiltalte til gode. Men i denne saken finnes det ingen tvil. Det finnes EN mann, og han er full av skyld. Han har innrømmet at det var han som gjorde det, men han innrømmer ikke straffeskyld, fordi han mener han er i krig. Kan EN mann definere og starte en krig..?

Det finnes ingen presedens i saker som denne. Rettsvesenet står uten midler til å gi ham den straffen han egentlig fortjener. Samtidig er mannen sikret og beskyttet på alle bauger og kanter og blir forsvart av noen av Norges aller beste forsvarere.

Hvem forsvarte ungdommene på Utøya?
Hvem talte saken til de livredde menneskene i Oslo sentrum den 22. juli?
Hva slags erstatning kan gi oppreisning til de pårørende, etterlatte og overlevende..?

All verdens bistandsadvokater og erstatninger kan ikke bringe de døde tilbake. Kan ikke endre ABB sitt syn på egne gjerninger. Kan ikke gjøre opp for de avskyelige gjerningene begått av EN mann.

Selv hadde han forventet å bli henrettet. Det hadde blitt mye billigere for det norske samfunn. Og han hadde blitt en prikk i historien - en gal mann. Nå skal han i stedet ta opp plass, tid og penger i fengsel, rettvesen og medier i årevis fremover. Selv om han aldri vil få den straffen han fortjener. Vi skal måtte se ham i aviser og på TV og høre på hans vanvittige forklaringer gjennom en rettsak.

Man skal selvfølgelig være positive til demokrati og rettsvesen.
Men noen ganger, noen få, få ganger ville likevel det enkleste, og mest rettferdige, ha vært pistol.

Gladpendling!

Som pendler opplever jeg mye morsomt hver eneste dag!

Utfordrende?

Ja, når man tenker på tiden det tar, alle de tidlige morgenene og sene kveldene, kostnadene, forsakelsene..

Hm.. Ja, hva skal egentlig til for at fordelene oppveier ulempene ved pendling?

Pendling medfører mange utfordrende momenter - jeg nevner i fleng:

• Medpassasjerer som breier seg utover - legger bagasjen sin på det innerste setet, setter seg på det ytterste - selv om han vet jævelig godt at bussen blir full, og at noen vil trenge det setet bagasjen hans står på.. (HAN, ja!)
• Så må jeg vekke HAN, da - for å få sitte på vei til jobben...
• Finansmenn som setter seg ned, spriker med låra, finner frem nakkepute og sovemaske og legger setet sitt rett ned i fanget mitt..! Så jeg får håret hans i nesa, blåmerker på knærne og må si fra før blodomløpet mitt stopper opp helt.. (HAN, igjen!)
• Dagpendlere som snorker høylytt så ingen andre i bussen får sove, tross radio, headset, hardrock.. you name it..! (Jeg sier bare: HAN)
• Bussjåfører som tror de er piloter - som bruker minst 10 minutter på å informere dagpendlere om at må feste sikkerhetsbeltene og destinasjonene for reisen - tross at ALLE vet hvor de skal - de skal på jobben! (HAN, det også..!)
• Busser som er fulle før de har nådd siste påstigningsholdeplass, slik at trøtt morgenpendlere må STÅ..!

Men - alle frustrasjoner og irritasjoner til tross:

• Det er fantastisk å stå og vente på bussen i måneskinn og se alle stjernebildene klart
• Det er rørende å se en ung mann reise seg for en eldre dame når bussen er full.
• Det er en gave å flørte med en liten ettåring med lange øyevipper når man står i midtgangen og venter på sitteplass.
• Det er hyggelig når bussjåføren gjør hva han kan for å lette reisen vår ved å bestille en ekstra buss/taxi når det er overfylt - han gjør jobben sin så godt han kan!

Takk til alle flinke og blide sjåfører på Timeekspressens linje 8 . Oslo - Tønsberg-Tjøme - dere gjør at jeg kommer til og fra jobben jeg er så glad i - hver dag!

Jeg blogger ikke om 22. juli..

Lenge siden nå..

Jeg har vært taus.

Uten ord.

Som mange andre.

Jeg har skrevet et par dikt, javel.. Men jeg har ikke skrevet om 22. juli-Rett og slett fordi det ikke finnes ord som dekker det jeg har å si.

Det er bare for jævelig!

Mange andre har blogget, og mange har hatt gode grunner for å blogge.

Jeg er kun en observatør-

Jeg har sett ødeleggelsene, dramatikken og sorgen.

Jeg har lest tallene, historiene og forklaringene.

Jeg har grått og grått og grått..

For det er ikke annet å gjøre.

Når rosene er visnet, tårene tørket og ordene stilnet - hva gjør vi da?

Stemningen i Oslo sentrum 22-28 juli var helt spesiell - det var stille - høytidelig - alvorlig - taust.

Men så - er alt som før?

Er vi reddere?

Er vi mer på vakt?

Er vi mer omtenksomme..?

Mistenksomme?

Jeg klarer ikke å tenke på alle som døde

alle som flyktet i frykt

alle som mistet noen

alle som overlevde...

Men de må leve videre med angsten og sorgen.

Mens vi andre kan gå videre.

Med vissheten om det som har skjedd.

Med støkken det satte i oss.

Med utryggheten som banket på døra vår.

Men jeg var ikke der.

Jeg mistet ingen som sto meg nær.

Likevel gråter jeg fortsatt.

Over alle som døde.

Alle som sitter igjen med savn og sorg.

Alle som har fått livet sitt preget av 22. juli. - Det er så mange...

Jeg blogger ikke om 22. juli - jeg blogger om tiden foran oss.

Vi må stå sammen - vi må kjempe mot de negative kreftene som vil drepe engasjementet til de unge - vi må elske hverandre, herfra til evigheten!Bare på den måten kan vi vise terrorister at menneskeliv betyr noe, er verdt noe, kan gjøre en forskjell.

I dyp respekt for alle som mistet livet den 22. juli.

For alle overlevende, etterlatte og pårørende.

Jeg gråter for dere. Jeg tenker på dere!

Jeg vil aldri gi opp håpet!