I dag møtte jeg en kvinne på min vei. Jeg vet hva hun heter og sånn ca hvor hun bor, men vi kjenner hverandre ikke. Hun stoppet sykkelen sin og hilste. Hun sa: "Hver gang jeg ser deg, tenker jeg på hvordan du hjalp meg for 13 år siden!- Tusen takk!" Jeg ble både glad og overrasket, og vi ble stående og prate en god stund. At det lille jeg gjorde for henne den gangen, virket på den måten at hun føler gleder og takknemlighet fortsatt når vi ses, var en skikkelig vitamininnsprøytning for meg! Og jeg begynte å tenke på hvem jeg selv burde henvende meg til for å takke for råd, hjelp og visdom. Man kan gå og tenke på folk som har betydd noe, stort eller smått, men er vi flinke nok til å si det til dem det gjelder?
Jeg vil i hvertfall takke bedriftslegen som fortalte meg om den russiske ekspeditrisen. Den historien tenker jeg ofte på. Det handler om følelser og hvor dårlige vi kan være på å vise dem. Da jeg hadde det som dårligst for noen år siden, hadde jeg bare lyst til å gråte hele tiden, men gjorde jo ikke det. Det passer seg liksom så dårlig. Legen fortalte at han vært med sin russiske kone i Russland hvor de hadde handlet i en gammeldags butikk der en dame stod og ekspederte over disk. Tårene rant i strie strømmer på damens kinn, og legen syntes dette var litt merkelig. Men sa ingenting. Da de kom ut fra butikken, sa han til sin kone: "Så du den damen?" "Ja", svarte konen. "Hun gråt da forferdelig... Hva tror du hadde skjedd?" - "Hun var vel lei seg, da.", svarte konen. Så enkelt. vi kan vel gråte litt når vi er lei oss?
Det er mange fler jeg har lyst til å takke - jeg synes man skal være takknemlig for de mulighetene man har fått, de gode rådene man har mottatt og den støtte og kjærlighet man mottar av venner, familie og kjente. Ja, for livet generelt. Det minnet denne kvinnen meg om i dag. og jeg skal bli flinkere til å si -takk til folk og å vise dem at de er viktige for meg!
Jeg vil i hvertfall takke bedriftslegen som fortalte meg om den russiske ekspeditrisen. Den historien tenker jeg ofte på. Det handler om følelser og hvor dårlige vi kan være på å vise dem. Da jeg hadde det som dårligst for noen år siden, hadde jeg bare lyst til å gråte hele tiden, men gjorde jo ikke det. Det passer seg liksom så dårlig. Legen fortalte at han vært med sin russiske kone i Russland hvor de hadde handlet i en gammeldags butikk der en dame stod og ekspederte over disk. Tårene rant i strie strømmer på damens kinn, og legen syntes dette var litt merkelig. Men sa ingenting. Da de kom ut fra butikken, sa han til sin kone: "Så du den damen?" "Ja", svarte konen. "Hun gråt da forferdelig... Hva tror du hadde skjedd?" - "Hun var vel lei seg, da.", svarte konen. Så enkelt. vi kan vel gråte litt når vi er lei oss?
Det er mange fler jeg har lyst til å takke - jeg synes man skal være takknemlig for de mulighetene man har fått, de gode rådene man har mottatt og den støtte og kjærlighet man mottar av venner, familie og kjente. Ja, for livet generelt. Det minnet denne kvinnen meg om i dag. og jeg skal bli flinkere til å si -takk til folk og å vise dem at de er viktige for meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar