Sorry seems to be the hardest word..

Unnskyld. Et undervurdert ord som etter min mening er for lite brukt.

Hvorfor er det så vanskelig for noen å si unnskyld? Og mene det?
Det er nok av innholdsløse eller halvhjertete "unnskyld-er" som man uttaler kun for å få fred. Det er nok av "Sorry ass",- noe jeg vet av erfaring etter en god del år som lærer i ungdomsskolen..

Men den vanligste varianten er kanskje: "Det va'kke min skyld!" Mange er så mye mer opptatt av å frita seg selv for skyld enn å kunne innrømme skyld eller feil. Hvorfor er det slik?

Har man gjort en feil, bør man kunne si unnskyld. Har man gjort den med overlegg, bør man si det og mene det inderlig. Har man gjort det uten helt å innse konsekvensene, bør man si: "Unnskyld, jeg mente ikke at det skulle bli sånn.."

Men er det slik at vi så gjerne vil være helt feilfrie, helt uten skyld? Er det derfor "unnskyld" er så vanskelig å si? Eller er vi redde for å bli stemplet som svake hvis vi innrømmer feil?

For noen år siden fikk jeg heldigvis sagt et veldig viktig "unnskyld". Jeg hadde gjort noe virkelig dumt, noe som hadde såret en annen person dypt. Det var veldig mange år siden, og "saken" var nok egentlig "foreldet", men plaget meg stadig, likevel. Av den grunn, og fordi personen det gjaldt hadde vært svært viktig for meg, tok jeg mot til meg og sa et høyt og rungende "UNNSKYLD". Skriftlig riktignok ,- vi var jo ikke akkurat på talefot mer.. Men dog. Da jeg fikk umiddelbar respons på mitt unnskyld, og i enda større grad følte at jeg hadde fått ryddet opp etter meg, fikk jeg det mye bedre!

Nå, 4 år etter, er denne personen død. Det er fryktelig trist og helt meningsløst, men det er en annen historie. Poenget mitt, er at jeg kunne gå i den begravelsen og felle mine tårer uten at skyldfølelse la enda mer tyngde på sorgen.

Jeg er ikke redd for å innrømme feil. Vi er mennesker og feiler stadig. Men,- vi bør ikke i tillegg begå den feilen at vi fritar oss selv plikten til å si unnskyld når det er påkrevd!

Hva er egentlig galt med heldressen..?

Jeg må si at jeg ikke klarer å hisse meg opp over det nye allemannseie-plagget, onepiecen, eller heldressen, som jeg ville kalt den på norsk. Vel ser man litt ut som en baby i den, eller som teletubbiene, som noen har påpekt. Men kjære, det finnes da langt verre ting man kan se ut som?

Jeg må skynde meg å si at jeg ikke eier en selv, men jeg ser ikke bort fra at jeg en gang kommer til å gjøre det. Jeg er ikke helt enig med dem som sier at heldressen er kroppens Crocs.. Vel er Crocsene sikkert behagelige å gå i, men jeg tror aldri jeg har sett noe så stygt noen gang. Heldressene er jo ikke stygge..!?

Jeg synes faktisk det er oppløftende når det kommer en mote som er såpass ufarlig som denne. Plagget er behagelig å ha på seg, enkelt å holde styr på,- den synes jo lett og er kun i en del. Dermed blir faren for å legge igjen bukse eller genser på fest mer enn halvert, tenker jeg.

At fjortiser har trykket plagget til sitt bryst, ser ut til å være det som enkelte finner mest "problematisk". What?? - Sier de som pinte på seg åletrange jeans som nærmest utryddet alle sædceller på 70-tallet. Som subbet rundt i sæggebukser, la oss se.. i fjor..? Som tvinger på seg hold-in-korsetter, bøyle-bh-er eller stolprer avgårde på skyhøye hæler..? Som ønsker skoleuniformen velkommen i norske skoler. Say no more..

Nei, heldressen er deilig og ufarlig. Å kroe seg i sofakroken eller ved en engangsgrill i strandkanten i sommer, må være heldressens store oppgave. Det som er overraskende med plagget, er at folk bruker det hvorsomhelst. Jeg ser daglig 17-åringer på trikken ikledd heldress. Og jeg tenker - "Dette er jo litt fint, egentlig". De sier: "Se, jeg går i et behagelig plagg, og jeg driter i hvordan jeg ser ut." Sånn ser det ut for meg i hvertfall. Men kanskje sier de egentlig: "Jeg vil være kul og gjøre som alle de andre gjør akkurat nå." Sånn er det jo med mote som plutselig fanger en ungdomsgenerasjon.

Men av alle moter jeg kan tenke meg opp gjennom årene, er denne kanskje den kuleste, deiligste og mest ufarlige!

Takk igjen!

Jeg tenker ofte på folk som har lært meg noe. Og en av dem som har lært meg noe om kjærlighet til musikk og perfeksjon, er min gamle klarinettlærer,- den tsjekkiske Josef. Jeg møtte Josef på to sommerkurs for korpsmusikanter på 80-tallet. Han var streng, flink og hadde en uendelig kjærlighet til instrumentet og musikken.

Jeg glemmer aldri hvordan han lærte meg riktig munnstilling, for eksempel. det var rett og slett ingen vits i å spille klarinett hvis man ikke hadde riktig munnstilling. Og jeg, som hadde hatt flere og tilfeldige instruktører, hadde visst ikke lært denne korrekte munnstillingen..

Metoden til Josef, var å vise meg den perfekte munnstilling og forklare meg grundig om alle muskelgrupper som skulle tas i bruk, for siden å plassere meg foran et speil, låse døra og proklamere at det ikke var noen vits i å komme ut før jeg selv så og hørte at jeg gjorde det riktig! Strengt? Ja. Litt i overkant mot ei jente på 14, kanskje..? Absolutt. Men det virket! Og jeg var fast bestemt på at - dette skulle jeg fikse! Jeg spilte og justerte, så i speilet, både forfra og i profil, spilte og hørte og så igjen. Etter timer med intens øving, syntes jeg selv at jeg hadde funnet den perfekte munnstilling!! Det låt suverent og så helt nydelig ut!

Overdreven ros lå ikke for Josef, men da han smilte og nikket, var jeg euforisk og stolt! Jeg hadde fått det til! Jeg kunne det! Jeg hørte det!

Man skal være stolt. Man skal gjøre sitt beste og jobbe for å nå sine mål - store og små. Takk til Josef, for at han lærte meg noe om dette. Perfeksjon. Stolthet. Jobbe for å nå sine mål! De små dagene den gangen på 80-tallet, ga meg verdifull kunnskap om mer enn musikk, det er helt sikkert!

Døden

Jeg vil blogge om døden. Ikke fordi jeg synes det er festlig, og heller ikke fordi jeg har en ekstra morbid hang til død, men fordi det er merkelig at vi ikke snakker mer om den. Døden er det eneste vi vet noe sikkert om. Vi skal alle dø. Selvsagt liker vi ikke å tenke på det, vi vil vare evig, og mange går til drastiske skritt for å gjøre nettopp det. Tenker på han som fryste seg ned med tanke på å tine seg våken igjen når teknologien muliggjør det. Tenker på alle dem som "opererer seg yngre" og på alle dem som sverger til foryngende kosthold og livsstil. Anna Anka sa senest i går på radio at alle som ikke trener er egoistiske og tenker bare på seg selv, fordi de vil leve kortere for sine kjære. Jaja, henne skal jeg i hvertfall IKKE blogge om! Men strofen til Halvdan Sivertsen: "Vi vil leve lenge vi, men gammel vil vi aldri bli!" surrer og går i hodet mitt her..

Jeg leste nylig en artikkel i Klassekampen om Hospice-virksomhet. Altså steder man kan dø med verdighet og få hjelp til tanker, følelser og praktiske ting rundt det å dø. Fokuset på artikkelen, var at ved mange sykehus er man så opptatt av livsforlengende behandling, at man påfører mer lidelse, i stedet for å gi lindring til mennesker som skal dø. Jeg heier på Hospicene! I hele Norden trenger vi flere av dem, mer fokus på palliativ behandling og verdig død. Jeg har dyp respekt for menneskene som jobber i denne bransjen

Jeg kjenner etter hvert en god del mennesker som er døde. Det er fryktelig trist når noen man er glad i dør. Det er trist fordi man vil savne den som dør, og det er enda tristere hvis den som dør i tillegg har måttet gå gjennom store smerter, frykt og lidelse før selve døden. Å få smertelindring, trøst, bekreftelse, nærhet og ro, tror jeg er essensielt når man ligger for døden. Jeg vet ikke 100% sikkert at det er slik, for jeg har aldri ligget for døden selv, men jeg føler det er naturlig å reflektere over, siden jeg en gang skal komme i den situasjonen. Det skal vi jo alle. Jo mer jeg tenker over det, jo mer håper jeg at jeg får dø fort (altså,- ikke snart, men fort.) Å lide seg gjennom uhelbredelig sykdom i lang tid, må være noe av det verste. Hvor henter man krefter da?

Da er det bedre for dyra, som vi faktisk har lov til å hjelpe på ordentlig med å dø. Det er realt når man innser at det ikke finnes noe å gjøre. Jeg forstår at eutanasi fører til store etiske spørsmål i menneskeverden, men er veldig glad for at syke dyr kan få slippe. Det handler om verdighet. Egentlig er det jo litt underlig at vi nettopp her unner dyra mer verdighet enn menneskene, på en måte. Jeg synes i hvertfall det går an å se det sånn.

Jeg tror ikke på livet etter døden. jeg tror det er slutt. Ja, kanskje sjelen er moden for gjenbruk, men livet slik jeg kjenner det her og nå - det mener jeg slutter i utåndingen. Det er en brutal tanke. Jeg forstår godt dem som finner trøst i tro på en himmel og et etterjordisk liv, men jeg er ikke av dem.

Derfor mener jeg det er ekstra viktig at vi lever bra og godt mens vi er her. At vi koser oss, hjelper andre, er blide og gjør gode ting. Det er jo nokså selvfølgelig, men noen av oss trenger kanskje en påminnelse i blant? Livet er kort! Og dagens helte-tanker går til alle som jobber på Hospice og gjør en dødsviktig jobb!

Russ, konfirmasjon og bursdag

Mai er full av slike dager, og en gang i blant kræsjer alle og vel så det. Dette ble en slik helg! Ispedd en dæsj mopedopplæring, kakebaking, turgåing og TV-montering.

Eldstemann er russ og på treff i Stavanger. Dette med russ er svære greier. Jeg forstår at man skal feire at 13 års skolegang er tilbakelagt, men jeg forstår fortsatt ikke hvorfor man feirer FØR eksamen og hvorfor man feirer så hardt at enkelte slett ikke får tatt eksamen.. Eller at lommeboka blir så tom at alt annet må stå på vent.. Jeg er glad du har sommerjobb i boks, Truls!

Konfirmasjon er også svære greier! Kirkelig eller humanistisk? Stort eller lite? Bunad eller hotpants? Koldtbord eller middag? Tenker alle ungdommer alvorlig gjennom innholdet i konfirmasjonen, eller er det for det meste gavene (pengene) som lokker..? Jeg bare spør. Konfirmasjon er uansett en flott måte markere ungdommen på, samle familien til hyggelig lag, se tilbake på barndomstid og mimre litt. Men at konfirmasjon er en overgang fra barn til voksen, er ikke lenger en sannhet, og har ikke vært det på flere generasjoner. Gratulerer til Madelen og til alle andre konfirmanter denne helgen!

Bursdag er alltid hyggelig - ett år til har gått - fortere og fortere. Plutselig har jeg ikke barn lenger i det hele tatt, men 3 store tenåringer.. Familien skal samles, kaker og pølser skal fortæres, og flagget skal opp! Gratulerer med dagen til Oscar og Mamma!

Da er det bare å hive seg rundt og lage ferdig kakene!

Til Ungdommen

Til ungdommen vol.2

Da jeg ble konfirmert i Oslo rådhus for nesten nøyaktig 28 (!) år siden, ble diktet "Til ungdommen" av Nordahl Grieg lest opp. Det ble ikke sunget, men lest, med stor innlevelse, av en kvinnelig skuespiller. Det kan ha vært Anne Krigsvoll, men jeg er ikke sikker. Det gjorde i alle fall dypt inntrykk på meg. Så "opphengt" ble jeg i disse ordene, at jeg leste ALT av Nordahl Grieg og skrev særemne om ham på videregående. Jeg skal i ettertid innrømme at jeg ikke likte alt jeg leste spesielt godt, men diktene, - de store, som "Til ungdommen", "De beste" og "17. mai 1940", har festet seg i hjernebarken min og kan siteres uten problemer i alle slags sammenhenger. Det er noe høytidelig, alvorlig og viktig i disse diktene. Noe allmenngyldig. Da jeg var gjest i konfirmasjon i Oslo rådhus nå i år, ble "Til ungdommen" sunget av HUM-koret. Flott og høytidelig - jeg fikk klump i halsen.

Men vet dagens ungdom hva de skal kjempe mot? Det var så greit på Nordahls Griegs tid, for da hadde de krigen. Dagens unge har verken sultet, frosset eller opplevd krig. Likevel er det viktig at de beholder kampgløden, synes jeg. For hvem skal ellers redde kloden? Hvem skal sørge for at vi ikke forsøpler oss i hjel? Hvem skal ta vare på de utrydningstruede dyreartene?
Hva skal de kjempe med? Lipgloss? Botox? X-box?

Sokrates klaget også på ungdommen, og i grunnen har det vel alltid vært sånn at jentene har slåss om hvem som er penest og gutta om hvem som er sterkest. Men på Sokrates' tid hadde de ikke Louis Vuittonvesker, Burberryskjerf, Oakleysolbriller eller Jimmy Choos. De så ikke på Paradise Hotel, Idol og Ungkaren.. De brydde seg ikke om silikon, solarium, hairextentions eller helsestudioer.

Det sies at enhver generasjon er smartere enn den forrige. La oss bare håpe det virkelig stemmer! (Jeg synes det ser litt dårlig ut akkurat i dag..)

Tapere og altruister

Jeg heter Katja. Jeg har vært lærer.
Det er ikke sånn som i speideren - "En gang speider, alltid speider!" Eller som i AA: "Hei jeg heter NN, og jeg er alkoholiker." Nei, lærer kan man faktisk slutte å være. For godt. Jeg har gjort det, så jeg vet.

Da jeg var sylfersk lærerstudent, møtte jeg en klassekamerat fra barneskolen. før han visste hva jeg studerte, fikk han seg til å si at de som ble lærere, måtte være de største taperne han visste om! - Tenk å ha så få ambisjoner og bevege seg så kort, - fra å være elev til å bli student og så lærer.. Et helt liv i skoleverket - grøss og gru! Jeg syntes han var kunnskapsløs, ignorant og en stor tosk, og ga ham en lekse om hvor viktige lærerne er for fremtiden til landet vårt. Jeg var stolt og idealistisk og full av mot til å gå løs på lærergjerningen! Ikke at jeg egentlig hadde drømt om å bli lærer.. (Er det noen som opprinnelig drømmer om det..?) Men jeg hadde nå valgt lærerutdanningen, og var overbevist om at jeg kunne gjøre en god jobb i skolen, kanskje gjøre en forskjell, yte noe bra, bidra til å øke kunnskapen i barn og ungdom - jada! En ting var i i hvert fall sikker på, - det er ikke taperne som velger å bli lærere! (Her ville det vært på sin plass med en definisjon av ordet "taper" - jeg mistenker at min barneskolekamerat og jeg ville gitt ordet litt ulikt innhold.)

Noen år senere, som godt etablert lærer, trebarnsmor og i ferd med å miste noen av illusjonene om en bedre verden, var jeg i en doktormiddag. En av mine mindre taperaktige venninner hadde disputert om utroskap hos kjøttmeis (!), og det var stor stas og festivitas! Jeg hadde en kjekk måkedoktor til bords, og han repliserte slik da jeg jeg fortalte hva jeg jobbet med: "Da må du jo være en ekte altruist!" Noe beskjemmet måtte jeg innse at jeg faktisk ikke visste hva ordet betydde, og fremmedordboken var langt utenfor rekkevidde, så jeg måtte krype til korset og spørre måkedoktoren hva han egentlig mente. Han ga meg ordbokversjonen uten å nøle: "En som tenker og handler ut fra andres vel. Uegennyttig menneskevenn." Ja, den definisjonen kunne jeg godt leve med, og det ble et hyggelig måltid!

Men man blir sliten av å være altruist. Jeg tror ikke mange lærere orker å være det en hel karriere. Og da kan man fort ende opp med en taperfølelse. Som kan forplante seg utover, slik at man er med på å skape tapere i stedet for altruister i den oppvoksende slekt. Det er jo dritskummelt!

Derfor er jeg ikke lærer lenger. Jeg orker ikke, og jeg tør ikke. Det er for mye som står på spill. Det er slett ingen jobb for utbrente altruister uten illusjoner! Jeg overlater jobben til dem som fortsatt tror at de kan gjøre en forskjell. Håvard Tjora for eksempel - han er en bra mann! Flere sånne vil redde skolen.

Min frykt er likevel at altruistene er i mindretall, og at min gamle klassekamerat får rett.

Takk

I dag møtte jeg en kvinne på min vei. Jeg vet hva hun heter og sånn ca hvor hun bor, men vi kjenner hverandre ikke. Hun stoppet sykkelen sin og hilste. Hun sa: "Hver gang jeg ser deg, tenker jeg på hvordan du hjalp meg for 13 år siden!- Tusen takk!" Jeg ble både glad og overrasket, og vi ble stående og prate en god stund. At det lille jeg gjorde for henne den gangen, virket på den måten at hun føler gleder og takknemlighet fortsatt når vi ses, var en skikkelig vitamininnsprøytning for meg! Og jeg begynte å tenke på hvem jeg selv burde henvende meg til for å takke for råd, hjelp og visdom. Man kan gå og tenke på folk som har betydd noe, stort eller smått, men er vi flinke nok til å si det til dem det gjelder?

Jeg vil i hvertfall takke bedriftslegen som fortalte meg om den russiske ekspeditrisen. Den historien tenker jeg ofte på. Det handler om følelser og hvor dårlige vi kan være på å vise dem. Da jeg hadde det som dårligst for noen år siden, hadde jeg bare lyst til å gråte hele tiden, men gjorde jo ikke det. Det passer seg liksom så dårlig. Legen fortalte at han vært med sin russiske kone i Russland hvor de hadde handlet i en gammeldags butikk der en dame stod og ekspederte over disk. Tårene rant i strie strømmer på damens kinn, og legen syntes dette var litt merkelig. Men sa ingenting. Da de kom ut fra butikken, sa han til sin kone: "Så du den damen?" "Ja", svarte konen. "Hun gråt da forferdelig... Hva tror du hadde skjedd?" - "Hun var vel lei seg, da.", svarte konen. Så enkelt. vi kan vel gråte litt når vi er lei oss?

Det er mange fler jeg har lyst til å takke - jeg synes man skal være takknemlig for de mulighetene man har fått, de gode rådene man har mottatt og den støtte og kjærlighet man mottar av venner, familie og kjente. Ja, for livet generelt. Det minnet denne kvinnen meg om i dag. og jeg skal bli flinkere til å si -takk til folk og å vise dem at de er viktige for meg!