Gladpendling!

Som pendler opplever jeg mye morsomt hver eneste dag!

Utfordrende?

Ja, når man tenker på tiden det tar, alle de tidlige morgenene og sene kveldene, kostnadene, forsakelsene..

Hm.. Ja, hva skal egentlig til for at fordelene oppveier ulempene ved pendling?

Pendling medfører mange utfordrende momenter - jeg nevner i fleng:

• Medpassasjerer som breier seg utover - legger bagasjen sin på det innerste setet, setter seg på det ytterste - selv om han vet jævelig godt at bussen blir full, og at noen vil trenge det setet bagasjen hans står på.. (HAN, ja!)
• Så må jeg vekke HAN, da - for å få sitte på vei til jobben...
• Finansmenn som setter seg ned, spriker med låra, finner frem nakkepute og sovemaske og legger setet sitt rett ned i fanget mitt..! Så jeg får håret hans i nesa, blåmerker på knærne og må si fra før blodomløpet mitt stopper opp helt.. (HAN, igjen!)
• Dagpendlere som snorker høylytt så ingen andre i bussen får sove, tross radio, headset, hardrock.. you name it..! (Jeg sier bare: HAN)
• Bussjåfører som tror de er piloter - som bruker minst 10 minutter på å informere dagpendlere om at må feste sikkerhetsbeltene og destinasjonene for reisen - tross at ALLE vet hvor de skal - de skal på jobben! (HAN, det også..!)
• Busser som er fulle før de har nådd siste påstigningsholdeplass, slik at trøtt morgenpendlere må STÅ..!

Men - alle frustrasjoner og irritasjoner til tross:

• Det er fantastisk å stå og vente på bussen i måneskinn og se alle stjernebildene klart
• Det er rørende å se en ung mann reise seg for en eldre dame når bussen er full.
• Det er en gave å flørte med en liten ettåring med lange øyevipper når man står i midtgangen og venter på sitteplass.
• Det er hyggelig når bussjåføren gjør hva han kan for å lette reisen vår ved å bestille en ekstra buss/taxi når det er overfylt - han gjør jobben sin så godt han kan!

Takk til alle flinke og blide sjåfører på Timeekspressens linje 8 . Oslo - Tønsberg-Tjøme - dere gjør at jeg kommer til og fra jobben jeg er så glad i - hver dag!

Jeg blogger ikke om 22. juli..

Lenge siden nå..

Jeg har vært taus.

Uten ord.

Som mange andre.

Jeg har skrevet et par dikt, javel.. Men jeg har ikke skrevet om 22. juli-Rett og slett fordi det ikke finnes ord som dekker det jeg har å si.

Det er bare for jævelig!

Mange andre har blogget, og mange har hatt gode grunner for å blogge.

Jeg er kun en observatør-

Jeg har sett ødeleggelsene, dramatikken og sorgen.

Jeg har lest tallene, historiene og forklaringene.

Jeg har grått og grått og grått..

For det er ikke annet å gjøre.

Når rosene er visnet, tårene tørket og ordene stilnet - hva gjør vi da?

Stemningen i Oslo sentrum 22-28 juli var helt spesiell - det var stille - høytidelig - alvorlig - taust.

Men så - er alt som før?

Er vi reddere?

Er vi mer på vakt?

Er vi mer omtenksomme..?

Mistenksomme?

Jeg klarer ikke å tenke på alle som døde

alle som flyktet i frykt

alle som mistet noen

alle som overlevde...

Men de må leve videre med angsten og sorgen.

Mens vi andre kan gå videre.

Med vissheten om det som har skjedd.

Med støkken det satte i oss.

Med utryggheten som banket på døra vår.

Men jeg var ikke der.

Jeg mistet ingen som sto meg nær.

Likevel gråter jeg fortsatt.

Over alle som døde.

Alle som sitter igjen med savn og sorg.

Alle som har fått livet sitt preget av 22. juli. - Det er så mange...

Jeg blogger ikke om 22. juli - jeg blogger om tiden foran oss.

Vi må stå sammen - vi må kjempe mot de negative kreftene som vil drepe engasjementet til de unge - vi må elske hverandre, herfra til evigheten!Bare på den måten kan vi vise terrorister at menneskeliv betyr noe, er verdt noe, kan gjøre en forskjell.

I dyp respekt for alle som mistet livet den 22. juli.

For alle overlevende, etterlatte og pårørende.

Jeg gråter for dere. Jeg tenker på dere!

Jeg vil aldri gi opp håpet!