Ett år. 365 dager. Det er ikke lenge. Det er ikke nok til å lege sår. Kanskje, i beste fall, har det kommet en tynn skorpe under en bandasje. Noen har opplevd at fysiske sår har grodd fint, men svært mange forteller om angst og uro.
De var så mange. De var så unge. De skulle ikke dø.
Det er alltid fryktelig når noen dør brått. Enda verre i dette tilfellet. Der disse menneskene faktisk ble drept som følge av en manns villete gjerninger.
Og det er vanskelig å finne trøst. På Utøya var de kalde, våte, livredde. De så venner bli skutt i filler før de ble drept selv. De løp, de falt, hele tiden livredde. Vi vet ikke hvor lenge de ventet på døden eller hvor vondt de hadde. Det kan ikke bli verre.
Jeg tenker så inderlig på alle dem som mistet sine. Som har gått gjennom ett år uten det aller kjæreste. Jul, nyttår, påske, bursdag. En tom plass ved bordet. Et rom som står tomt. En sønn, datter, mor, far, et barnebarn, en søster, bror, venn, kjæreste, ektefelle.. All verdens lys og roser, ord og klemmer kan ikke fjerne sorgen og savnet, kan ikke bringe de døde tilbake. Så brutalt. Så virkelig.
Vi sier ord som ufattelig og uvirkelig. Men dette er virkelig, og vi må fatte det. Det gjør så vondt at det nesten ikke er til å bære. Det er mange sterke mennesker som likevel må bære dette med seg resten av livet. Vi må trøste hverandre med klemmer, omsorg, varme og lys. Vi må se dem som sliter og bære smerten sammen med dem.
Jeg tenker at det kunne vært meg. Det kunne vært ett eller flere av mine barn der ute.Tårene bare renner, og jeg klarer ikke tenke tanken ut. Det gjør bare altfor vondt.
