Hva gjør vi?

Dette blir det siste blogginnlegget om mobbing i denne omgang. Jeg blir opprørt og engasjert av dette emnet, men kjenner at jeg også må skrive om andre og "lettere" ting. Jeg er fortsatt glad og takknemlig for at Kamilla inspirerte meg til å skrive, ved sitt initiativ på Facebook, og jeg håper at mange der ute også er blitt engasjert og tankevekket!

Så - hva gjør vi? Dette skal liksom bli oppsummeringen - konklusjonen - løsningen.. Men så enkelt er det jo ikke. Som jeg har sagt før, det finnes ingen fasit. Men det er naturlig å gruble rundt årsak, virkning og mekanismer som utløser eller avverger mobbing.

Hjemmet er "førstelinjetjenesten" for barna våre. Det er de lærer holdninger og omgangsform. Det grunnleggende arbeidet gjøres de aller første leveårene, og de fleste barn er preget av disse årene så lenge de lever. På godt og vondt. De aller fleste foreldre gjør en strålende jobb - det er jeg helt sikker på. Alle vil jo at barna sine skal ha det trygt og godt og bli sterke, selvstendige gode mennesker. Vi må sammen heie på foreldrene og hjelpe alle foreldre til å gjøre en best mulig jobb!

I noen familier har man større utfordringer, og det er dessverre mange barn som ikke får den nødvendige oppfølging og ballast hjemmefra i oppveksten sin. Det kan være mange årsaker til det, men rus og psykiatri er ofte involvert. Det er viktig å huske på at selv om dette er et stort problem for dem det gjelder, er disse familiene fortsatt i mindretall i samfunnet vårt.

Min oppfordring går til politikerne,- ikke kutt i svangerskapsomsorg, foreldreopplæring og helsetjeneste for barn og deres foreldre! Og til barnehageansatte og folk i nærmiljøene: Bry dere! Meld fra til helsesøster eller barnevern om bekymring for unger dere møter som dere blir bekymra for! Disse ungene kan vokse opp til ikke bare å bli mobbere, men ungdom med store psykiske problemer, rusproblemer og en kriminell løpebane. De kan komme til å koste samfunnet vårt enorme summer, både gjennom rehabilitering, kriminalitet og trygdesystem. Dette bør politikerne ha i bakhodet når de er fristet til å kutte bevilgingene til forebyggende arbeid!

Vi tenker gjerne: "Det går nok bra til slutt! - det er jo ikke mitt ansvar!" Og jeg sier som Arnulf Øverland: "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!" Jeg har sett ungdom gå til helvete rett foran øynene på meg. Og spurt meg selv - kunne jeg gjort noe mer..? Ofte blir svaret ja.

Det er lett å sitte på sin høye hest og si at foreldre må være mer hjemme, foreldre må oppdra barna sine bedre blabla bla.. Legg merke til at det ofte er eldre herrer i dress og slips som sier dette offentlig. De har sannsynligvis voksne unger som har skikket seg vel, og en kone som har styrt heim og oppdragelse. Dette er litt fordomsfullt sagt, men jeg tror faktisk det er nokså sannhetsnært i mange tilfeller.

Så kommer vi til skolen. Skolen har sviktet totalt i mine øyne. Her må noe gjøres! Og helst litt brennkvikt! På skolen skal barn tilpasse seg det sosiale livet i en klasse og i en skolegård. Et nesten umulig prosjekt for enkelte. Skolen skal samtidig være et sted å LÆRE. For veldig mange utvikler det seg til å mere bli et sted å VÆRE. Dette henger sammen med flere ting, og det vil bli for plasskrevende å gå inn på alt her.

Men jeg ønsker at skolen igjen skal bli mere kunnskapsfokusert - helst i så stor grad at ungene ikke får tid til å mobbe hverandre, for å si det litt flåsete. Kunnskap og læring bør gjennomsyre alt som bedrives i skolen. Sånn som jeg ser det, og nå har jeg 3 barn som alle er så og si ferdig med grunnskolen , går det altfor mye tid og krefter bort til tull og tøys. Ingen av ungene mine snakker om læring når de snakker om skolen - de snakker om det sosiale, om konflikter, sorger og gleder. Det er også viktig i livet, bevares, men jeg synes det er snodig at ikke de snakker mer om kunnskap. Eldstemann her hjemme påstår sogar at han ikke har lært noe på skolen som han ikke kunne lært seg selv, og at spesielt ungdomsskolen var absolutt bortkastet tid, rent læringsmessig. Det er ganske drøyt.

Jeg er enig i at alle må føle seg trygge og ivaretatte for å kunne ha forutsetning for å lære. Hvordan får vi til det? Her kommer antimobbeprogrammene og trivselsundersøkelsene inn for fullt. Jeg har stor tro på prosjektene som drives på alle barneskoler for å unngå mobbing, fremheve folkeskikk og belønne positiv atferd. Her gjøres et kjempearbeid, og mange lærere legger liv og sjel i medoppdragelse av den oppvoksende slekt. Det er positivt! Men likevel opplever altfor mange barn og ungdom at de blir mobbet, nettopp på skolen..

Jeg mistenker at det er litt som dette,- skolen har et antimobbeprogram og en "strategi" og en perm i hylla. De gjør årlige trivselsundersøkelser, og er fornøyde dersom tallene ikke er ekstreme i negativ retning. Forøvrig har lærere og ledelse nok med det daglige, så antimobbearbeid blir liksom bare en ekstra byrde som man må fylle en time med i ny og ne. "Hvordan har vi det med hverandre? Blir noen mobbet i klassen nå? Hva kan vi gjøre med det?" Noen oppsøker sosiallærer eller helsesøster, men flertallet av mobbeofrene lider i det skjulte, tror jeg. De som klager sin nød til noen voksne på skolen, opplever kanskje at vedkommende tar plageånden til side for en samtale. Det hjelper muligens akkurat den uka, men neste uke kan det være som før. Dette har jeg observert på nært hold i mange år, så dette kan jeg noe om.

Bak de lave mobbetallene på enhver skole, skjuler det seg triste skjebner. Ødelagte liv. Angst. Manglende nattesøvn. Medikamentbruk. Tårer. Selvmordstanker. Det hjelper ikke at det føles flott med "kun" 7% mobbing, hvis disse 7 prosentene går rundt og har det helt jævelig hver eneste dag! Og det er vi voksne som har ansvaret. Et ansvar det for mange er altfor enkelt å fraskrive seg, dessverre.

Få flere yrkesgrupper inn i skolen! La lærerer være lærere! De kan noe om fagene sine og om læring, men ikke alle lærere kan mye om psykososialt arbeid, forebygging og miljøarbeid. På enhver skole trengs det helsesøster, psykolog, sosionom, miljøarbeidere, trenere, kameratstøtte, kantinedame. Få dem inn! Og igjen går oppfordringen til politikerne - i stedet for å KUTTE i skolehelsetilbud til unge, må det rustes opp i skolen, og det haster. Vis meg det sykehuset der det bare jobber leger og sykepleiere, for å gjøre en sammeligning.. Neida, der har vi hjelpepleiere, pleieassistenter, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, psykologer, laboranter, prest og you name it! Joda jeg vet at man kanskje har helsesøster et par timer i uka og sosiallærer (som i tillegg skal ha masse undervisning såklart) men det holder bare IKKE!

Til slutt vil jeg understreke at mange lærere gjør en umenneskelig jobb. Nettopp fordi de skal fylle alle rollene til yrkesgruppene nevnt over. I tillegg til å undervise, som jo bør være hovedoppgaven deres. De som velger læreryrket i dag, har et mot jeg ikke forstår. Og ære være dem for det. Men det finnes gode grunner til at mange lærere velger å jobbe med andre ting. Alt i studietiden finner mange lærerstudenter ut at de aldri kommer til å jobbe i skolen.

Dette er en utvikling som jeg synes det er underlig at politikere i Norge kan sitte stille og se på. (Neida, jeg vet at de ikke sitter stille, ting tar bare så forbanna lang tid!!)

"Konklusjonen" må bli at både politikere, foreldre, lærere og alle som har med barn å gjøre, har en innsats å gjøre! Det må jobbes på alle plan mot mobbing, og man må ikke skjule seg bak "flotte" tall. Man må ta på alvor det negative som pågår og ta alle midler i bruk for å bekjempe det! Og man må sende en tanke til Øverlands ord: "Jeg roper med siste pust av min stemme - Du har ikke lov å gå her og glemme!"

Takk!