Hva blir man mobbet for?

Jeg vil bare si med en gang - de definisjonene som bøker bruker når det kommer til mobbing, bryr meg midt i ryggen! "Neida, lille venn, du blir ikke mobbet, skjønner du - bare ertet, og det er ikke så alvorlig, så du får nok bare holde ut!"

Mobbing, erting, plaging. Det er det samme. Den som virkelig kan definere mobbing, er den som kjenner det på kroppen selv! Den som blir utsatt for plaging. Hvem er vi som skal bestemme hva som er alvorlig og ikke? For dem det gjelder, er det blodig alvor, enten det handler om frisyre, intelligens, hjemmeforhold eller andre forhold.

Det er nemlig slik, som jeg har skrevet tidligere, at enkelte er veldig sårbare og overfølsomme for den minste kritikk. Andre, derimot, kan kommentarer prelle av på som vann på gåsa. Det er dessverre de mest sårbare som oftest blir utsatt for mobbing,- det er jo ikke noe vits i å plage dem som ikke gjør noe av det.

Mobbing kan foregå på flere plan og kan grupperes etter alvorlighetsgrad. Det vil si - det er også nesten umulig å gjøre, fordi det som blir oppfattet som alvorlig av ett menneske, kan føles som en bagatell for en annen. Men likevel.

Den første og "enkleste" form for mobbing, er det som går på utseende, klær og utstyr. Mange voksne vil kalle dette for erting, og dermed ofte bagatellisere det. Det kan være hårfarge, briller, størrelse, klesmerker, sykkel, skotøy,- ja, alt utenpå. Jeg kjenner selv ei jente som nekter å gå med briller fordi hun ble mobbet for brillene sine hele barneskolen. Hun er kul og flott med briller, men nekter å tro det selv, og går heller rundt og ser dårlig, enn å gjenoppleve den fæle følelsen av å få slemme kommentarer.

En annen, og nokså ekstrem historie, opplevde jeg i ungdomstiden. Ei jente hadde fått beskjed av håndballtreneren sin om å ta av et par kilo for å bli kjappere i bevegelsene. Denne jenta endte opp med alvorlige spiseforstyrrelser og døde til slutt som følge av det.. Det var nok ikke i trenerens tanker i det hele tatt, men hans ubetenksomhet, ble denne jentas bane.

Typen mobbing som stikker dypere, går mer på indre egenskaper, interesser, personlighetstrekk. Kan være du har lett for å gråte. Er spesielt opptatt av frimerker. Er dårlig i fotball (av en eller annen grunn er det sabla mye ballspill i gymtimene i grunnskolen - ikke alle føler seg komfortable med det!) Kanskje du av og til stiller rare spørsmål? Er glad i å snakke med lærerne? Eller kanskje du er homo? Mulighetene er mange, og mobberne griper enhver anledning til å finne noe de kan bruke mot deg.

Nettmobbing. Før i tida fikk man fred idet man kom inn døra hjemme. Skoledagen og skoleveien kunne være en plage, men hjemme var det i hvertfall ro. Med internett og dertil hørende sosiale medier, samt mobiltelefon, får man aldri fred, dersom man ikke kobler ut nettet og skrur av mobilen. (Og vis meg den 15-åringen som gjør DET med lett hjerte..) Her kan man også tildels opptre som anonym, og det har åpnet for styggere språkbruk og mer ondsinnet mobbing, tror jeg. Det er lett å være tøff bak taster! Dette er også en type mobbing som er svært utfordrende for foreldre å forholde seg til, og mange har ikke oversikt over hvordan barna beveger seg i den digitale verden. Jeg har lest jentelogger fra nettby med innhold jeg først nektet å tro..! Baksnakking spres mye raskere på nett. Nettet har blitt jentenes nye mobbe-arena.

Utfrysing - usynlighetmobbing. Å ikke bli regnet med. ikke få delta i fellesskapet. Ikke bli bedt på fest. Du er usynlig. Du er ikke noe verdt. Du er en dritt. De som bedriver dette, føler at de har sitt på det tørre. De har jo ikke sagt noe stygt eller vært slemme på noen måte.. Neida, de har bare indirekte sagt det jeg nettopp skrev. Du er et null. Du kan like gjerne gå og henge deg. Ingen liker deg. Ingen regner med deg. Hvilke sår lager det i en ung sjel? Det er hjerteskjærende. Og her er vi voksne mange ganger maktesløse. Du kan jo ikke tvinge noen til å like en annen. Eller ønske å være sammen med en de ikke finner det naturlig å være sammen med. På en skole jeg vet om, betalte lærerne ungene i en klasse for at de skulle være "venner" med en av guttene i klassen. Det "fungerte" ca de 3 første årene, men det er jo ingen permanent løsning. Det er kun et desperat forsøk på å løse et uløselig problem.

Fysisk, voldelig mobbing. Dette er mindre utbredt enn de foregående typene. Fordi man vet man blir tatt for det. Det er synlig og kan ofte bevitnes av tilskuere. Men det forekommer. Når ord blir for vanskelige, er det enkelte, både gutter og jenter, som tyr til vold. De siste årene har det også blitt mer vanlig med våpen. Men da er vi over på vold og kriminalitet - det er beyond mobbing, slik jeg ser det.

Jeg synes det er mange tøffe ungdommer. Som er snille mot hverandre - som sier fra om urettferdighet og dårlig behandling. Det er også mange som ikke lar seg plage - som tar igjen, svarer friskt og ikke lar seg knekke av motgang. En del som opplever mobbing, blir også sterke når de opplever at de har støtte, at de fikser livet sitt og at det er mobberne som er de egentlig taperne.

Men noen,- noen tar seg fryktelig nær av kommentarer og blir nedbrutte av vedvarende mobbing. Noen blir bare mer og mer innesluttet. Nekter å gå på skolen. Slutter å gjøre ting de er glad i . Mister selvtillit. Tror det er dem det er noe galt med. Og her er det vi som voksne har den største utfordringen. Hva gjør vi da? Hvordan bidrar vi til å stoppe dette? Mange velger å stikke hodet i sanden og ikke se. Lærere også. "Jaja, det gjelder ikke mitt barn. Det gjelder ikke meg. Enhver får ta ansvar for seg selv og sine." Disse holdningene er livsfarlige. det er ansvarsfraskrivelse som kan få fryktelige konsekvenser.

Men hva gjør vi? Det skal jeg tenke litt mere på før jeg skriver videre! Det finnes som sagt ingen fasit, men det er lov å bruke huet!