Jeg heter Katja. Jeg har vært lærer.
Det er ikke sånn som i speideren - "En gang speider, alltid speider!" Eller som i AA: "Hei jeg heter NN, og jeg er alkoholiker." Nei, lærer kan man faktisk slutte å være. For godt. Jeg har gjort det, så jeg vet.
Da jeg var sylfersk lærerstudent, møtte jeg en klassekamerat fra barneskolen. før han visste hva jeg studerte, fikk han seg til å si at de som ble lærere, måtte være de største taperne han visste om! - Tenk å ha så få ambisjoner og bevege seg så kort, - fra å være elev til å bli student og så lærer.. Et helt liv i skoleverket - grøss og gru! Jeg syntes han var kunnskapsløs, ignorant og en stor tosk, og ga ham en lekse om hvor viktige lærerne er for fremtiden til landet vårt. Jeg var stolt og idealistisk og full av mot til å gå løs på lærergjerningen! Ikke at jeg egentlig hadde drømt om å bli lærer.. (Er det noen som opprinnelig drømmer om det..?) Men jeg hadde nå valgt lærerutdanningen, og var overbevist om at jeg kunne gjøre en god jobb i skolen, kanskje gjøre en forskjell, yte noe bra, bidra til å øke kunnskapen i barn og ungdom - jada! En ting var i i hvert fall sikker på, - det er ikke taperne som velger å bli lærere! (Her ville det vært på sin plass med en definisjon av ordet "taper" - jeg mistenker at min barneskolekamerat og jeg ville gitt ordet litt ulikt innhold.)
Noen år senere, som godt etablert lærer, trebarnsmor og i ferd med å miste noen av illusjonene om en bedre verden, var jeg i en doktormiddag. En av mine mindre taperaktige venninner hadde disputert om utroskap hos kjøttmeis (!), og det var stor stas og festivitas! Jeg hadde en kjekk måkedoktor til bords, og han repliserte slik da jeg jeg fortalte hva jeg jobbet med: "Da må du jo være en ekte altruist!" Noe beskjemmet måtte jeg innse at jeg faktisk ikke visste hva ordet betydde, og fremmedordboken var langt utenfor rekkevidde, så jeg måtte krype til korset og spørre måkedoktoren hva han egentlig mente. Han ga meg ordbokversjonen uten å nøle: "En som tenker og handler ut fra andres vel. Uegennyttig menneskevenn." Ja, den definisjonen kunne jeg godt leve med, og det ble et hyggelig måltid!
Men man blir sliten av å være altruist. Jeg tror ikke mange lærere orker å være det en hel karriere. Og da kan man fort ende opp med en taperfølelse. Som kan forplante seg utover, slik at man er med på å skape tapere i stedet for altruister i den oppvoksende slekt. Det er jo dritskummelt!
Derfor er jeg ikke lærer lenger. Jeg orker ikke, og jeg tør ikke. Det er for mye som står på spill. Det er slett ingen jobb for utbrente altruister uten illusjoner! Jeg overlater jobben til dem som fortsatt tror at de kan gjøre en forskjell. Håvard Tjora for eksempel - han er en bra mann! Flere sånne vil redde skolen.
Min frykt er likevel at altruistene er i mindretall, og at min gamle klassekamerat får rett.
Det er ikke sånn som i speideren - "En gang speider, alltid speider!" Eller som i AA: "Hei jeg heter NN, og jeg er alkoholiker." Nei, lærer kan man faktisk slutte å være. For godt. Jeg har gjort det, så jeg vet.
Da jeg var sylfersk lærerstudent, møtte jeg en klassekamerat fra barneskolen. før han visste hva jeg studerte, fikk han seg til å si at de som ble lærere, måtte være de største taperne han visste om! - Tenk å ha så få ambisjoner og bevege seg så kort, - fra å være elev til å bli student og så lærer.. Et helt liv i skoleverket - grøss og gru! Jeg syntes han var kunnskapsløs, ignorant og en stor tosk, og ga ham en lekse om hvor viktige lærerne er for fremtiden til landet vårt. Jeg var stolt og idealistisk og full av mot til å gå løs på lærergjerningen! Ikke at jeg egentlig hadde drømt om å bli lærer.. (Er det noen som opprinnelig drømmer om det..?) Men jeg hadde nå valgt lærerutdanningen, og var overbevist om at jeg kunne gjøre en god jobb i skolen, kanskje gjøre en forskjell, yte noe bra, bidra til å øke kunnskapen i barn og ungdom - jada! En ting var i i hvert fall sikker på, - det er ikke taperne som velger å bli lærere! (Her ville det vært på sin plass med en definisjon av ordet "taper" - jeg mistenker at min barneskolekamerat og jeg ville gitt ordet litt ulikt innhold.)
Noen år senere, som godt etablert lærer, trebarnsmor og i ferd med å miste noen av illusjonene om en bedre verden, var jeg i en doktormiddag. En av mine mindre taperaktige venninner hadde disputert om utroskap hos kjøttmeis (!), og det var stor stas og festivitas! Jeg hadde en kjekk måkedoktor til bords, og han repliserte slik da jeg jeg fortalte hva jeg jobbet med: "Da må du jo være en ekte altruist!" Noe beskjemmet måtte jeg innse at jeg faktisk ikke visste hva ordet betydde, og fremmedordboken var langt utenfor rekkevidde, så jeg måtte krype til korset og spørre måkedoktoren hva han egentlig mente. Han ga meg ordbokversjonen uten å nøle: "En som tenker og handler ut fra andres vel. Uegennyttig menneskevenn." Ja, den definisjonen kunne jeg godt leve med, og det ble et hyggelig måltid!
Men man blir sliten av å være altruist. Jeg tror ikke mange lærere orker å være det en hel karriere. Og da kan man fort ende opp med en taperfølelse. Som kan forplante seg utover, slik at man er med på å skape tapere i stedet for altruister i den oppvoksende slekt. Det er jo dritskummelt!
Derfor er jeg ikke lærer lenger. Jeg orker ikke, og jeg tør ikke. Det er for mye som står på spill. Det er slett ingen jobb for utbrente altruister uten illusjoner! Jeg overlater jobben til dem som fortsatt tror at de kan gjøre en forskjell. Håvard Tjora for eksempel - han er en bra mann! Flere sånne vil redde skolen.
Min frykt er likevel at altruistene er i mindretall, og at min gamle klassekamerat får rett.
Yes. Kunne ikke vært mer enig! Godt sagt, kort sagt:)
SvarSlett