Kan det være at de som mobber ikke er klar over at det er det de gjør..? Jeg skal ikke på noen måte forsvare mobbere, men er nysjerrig på hvilke mekanismer som utløser mobbing. Jeg tenker at hvis ungdom er klar over hvilke konsekvenser langvarig mobbing kan føre til, ville ingen blitt mobbere. Ingen ønsker f.eks å ha liv på samvittigheten. (Tror jeg, da.. Kanhende er jeg i overkant naiv, men det får stå sin prøve.)
I barnehagen er det lite mobbing. Der har de voksne kontroll.(Men det er jo alt i barnehagen noen som utpeker seg som "voldsomme" "hensynsløse" og "slemme" (et ord man helst ikke bruker om barn..) I tidlig barneskoleår er det også en større grad av voksenoppfølging og naturlig respekt for de voksne. Dagene er fulle av: "Nei, du må ikke slå!" "Nå må dere være snille mot hverandre!" "Sånn snakker vi ikke til hverandre!" og "Man kommer lengst i verden ved å være grei!" Mobbemanifester og antimobbeprosjekter har gått sin seiersgang i landets barneskoler. Og ære være dem for det! Men i slutten av barneskolen, fra 4. klasse, kanskje, og ut ungdomsskolen, er mobbing et tidvis stort problem. Fryktelig stort for dem det rammer..!
Hva er det egentlig som skjer?
I disse årene er ungene svært sårbare, og dette ytrer seg på ulikt vis. Noen blir forsiktige, innadvendte. Noen er flinke og blide og søker andres ros og aksept. Noen er mye triste og opplever vanskelige ting i livene sine. Noen tar på seg en tøff rolle og er bajaser, og atter andre inntar klovnerollen og elsker å få andre til å le. Alt dette er strategier for livet. De skal finne sin identitet, finne ut hvem de har lyst til å være. For sin egen del, og i samspill med andre. Svært få synes dette er enkelt.
Det som er så utrolig leit, er at mens noen blir ekstra sårbare og mottakelige for kritikk i disse årene, blir andre tilsvarende mer utagerende og brautende. Disse to typene går veldig dårlig sammen, men skal likevel ferdes i samme klasserom og skolegård.
Jeg tør våge den påstanden at hvem som helst kan bli mobbere. Og hvem som helst kan bli mobbet. I gitte situasjoner. Nesten. Du har alltid noen som ikke lar seg mobbe, og noen som ikke ville finne på å plage andre. Men jeg tror faktisk det er en del tilfeldigheter der ute.
Jeg skal gjøre et "stunt" og prøve å beskrive mobberen. Det lar seg egentlig ikke gjøre, sett i lys av min påstand i forrige avsnitt, men for å prøve å forstå, vil jeg likevel prøve.
Jeg vil dele mobbere inn i 5 kategorier:
- Hevneren (også kjent som "den slemme")
- Den ubetenksomme
- Den livredde
- Den sosialt inkompetente
- Jentemobberne
Hevneren er det ofte egentlig synd på, (men det er umulig for den som blir mobbet å se nettopp det.) Hevneren er en som har det forferdelig selv. Har vært utsatt for omsorgssvikt og kanskje vold i tidlig barndom. Har opplevd alvorlige svik fra de som skulle stå ham nærmest. Hevneren har ingenting å tape. Han er sint på verden og lar det gå utover andre. Hevneren mangler empati. Jeg vet ikke om hevneren føler skyld eller anger senere i livet, heller. Hevneren er den som oftest trenger profesjonell hjelp.
Den ubetenksomme. I denne kategorien finner vi mange.. kanskje de fleste. Kommentarer og replikker renner ut av den ubetenksomme som epler fra trærne om høsten. Å tenke før man snakker ligger ikke for den ubetenksomme. Når disse blir konfrontert med sin oppførsel, sier de gjerne ting som: "Men jeg mente jo ikke noe med det!" "Han må jo tåle en fleip!" Det som er uskyldig spøk fra den ubetenksomme, kan være dødsens alvorlig for den kommentarene rammer. Dette er kanskje den mobbingen det er vanskeligst å komme til livs, fordi den ubetenksomme aldri vil være ved at han/hun mobber. En annen ting er at den ubetenksomme ofte er vokst opp i hjem der slike kommentarer er vanlige. Noen familier har jo en røff omgangsform der slengbemerkningene sitter løst. Det trenger ikke å være noe farlig galt i det, men i barns verden kan det få stygge konsekvenser. Det må vi som voksne være klar over når vi lærer barna våre kommunikasjon og samhandling med andre.
Den livredde er litt i slekt med hevneren. Dette er barn/ungdom som er livredde for ikke å komme i betraktning. som fremfor alt ønsker å være synlige, aksepterte, tøffe. Koste hva det koste vil. Den livredde kan ikke miste ansikt, for da raser verden sammen. Den livredde kan egentlig like gjerne bli en som blir mobbet, og det er nok innerst inne det han/hun er redd for. Da blir av og til angrep det "beste" forsvar. Du finner gjerne den livredde i tette allianser med hevneren.
Den sosialt inkompetente mangler redskap til å samhandle med andre. Det kan være mange grunner til det, men de skiller seg gjerne tidlig ut. Dette er barn som har vansker med å lese andres signaler og å tolke de kodene som gradvis introduseres og inkorporeres i barnas sosiale reportoar. Den sosialt inkompetente kan like gjerne bli utsatt for mobbing selv, men vil ofte foretrekke å velge strategier for å unngå dette. Sånn sett ligner den sosialt inkompetente litt på den livredde, men kanskje med andre motiver.
Jentemobberne. Det styggeste jeg vet. Unnskyld meg. Ingen kan være fælere enn jenter mot hverandre. Og metodene er så slu og usynlige at selv den skarpeste lærer og den mest klarsynte mor, vil ha vanskelig for å avsløre dem! Et blikk. En sms. (eller uteblivelse av sms, for den saks skyld.) Taushet. Utfrysing. Baksnakking. Gjerne langvarig og systematisk. Det er terror. Jentegeriljaen er nådeløs. Jeg tror jentemobbing har ført til et ukjent antall tilfeller av spiseforstyrrelser, depresjoner og selvmord. Jentemobberne angrer gjerne først etter at et offer har begått selvmord, for å sette det på spissen.
Det finnes selvsagt variasjoner og overlappinger mellom typene, men her tror jeg at jeg har skissert opp de jeg har sett flest av, i hvertfall.
Jeg kom ikke nærmere noe svar, egentlig. Joda, jeg har sagt litt om ulike mobbere og fabulert litt om hva som gjør dem slik. Men - hvorfor plager de andre?? Får de det noe bedre med seg selv av det..? Jeg fatter det bare ikke... Alle disse er jo også mennesker med lengsler, behov og krav. Alle disse har også gode sider og er gjerne lojale mot de vennene de har. Som tidligere lærer har jeg selv møtt alle 5, og de er uten unntak "greie på tomannshånd", som man sier.
Jeg må fortsatt skrive mer om dette emnet, men ikke nå Jeg vil bare avslutte med å si at det finnes INGEN grunner til å mobbe et annet menneske. Det er meningsløst, nedbrytende og svært skadelig. Uansett motiv og bakgrunnshistorie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar