Ikke klag så mye!

For 7 år siden var jeg veldig sykmeldt.. Ikke bare litt, som i 2-3 uker. Neida, fra januar 2006 og et helt år, var jeg skikkelig sykmeldt og ordentlig, skikkelig dårlig. Alt var svart. ikke noe lys i tunnellene så langt jeg kunne skue. Jeg var utmattet, tom, motløs, deprimert, og følte at livet nærmest var over.

Det er fryktelig tungt å ha det sånn, og det er mange som til en hver tid har det sånn. Fordi jeg har vært der, vet jeg noe om hvordan det kan føles. Og jeg føler oppriktig med de som har det sånn. Og ydmyk takknemlighet til de som hjalp meg ut av det.

Helidgvis fikk jeg mye og god hjelp. Mer enn jeg selv syntes jeg fortjente. Og i dag er jeg frisk og har det veldig, veldig bra! Men det var en lang vei å gå, både for de som skulle hjelpe meg, og ikke minst for meg selv.

Men, jeg har ikke tenkt å publisere hele historien om hvordan jeg kom tilbake til gleden, bare dele noen tanker om livsanskuelser som har blitt veldig tydelige for meg disse årene.

Både jubling og klaging kan virke provoserende på oss. Bare se på Facebook. Man kan bli matt av alt skrytet som folk får seg til å dele, om unger, ferier og trening! Det er som skapt for å gi barnløse, pengelense latsabber et skikkelig dolkestøt! Samme med klaging, og det takler jeg dårligst. Jeg mener, jeg kan da være raus nok til å glede meg med folk  som har flotte ferier, nydelige unger og er veltrente og spreke! Godt for dem!!

Men klaging er jeg i ferd med å bli mektig lei av.. Det klages på været, det er for kaldt, for varmt, det snør, regner, blåser. Det klages på politikere, de er dumme, maktsyke og gjør ikke jobben sin. Det klages på hverdagslig slit, som jobb, unger, kolleger, matlaging, husarbeid, naboer, bikkjer med mye mer. Det klages på sportsresultater, trenere, værmeldere, tv-programmer, journalistikk. Det klages på manglende brøyting, bompenger, fartsgrenser, dårlige veier. Lista er uendelig!

Og jeg tenker,- ikke klag! Se ut av vinduet, eller enda bedre, gå ut og se deg nøye rundt! Du lever, du er her, nå. Denne dagen er en gave til deg, og du kan bruke den til noe fint! Soloppganger, måneskinn, rimfrost som glitrer. Fugler som synger, planter som spirer, sol som skinner, snø som pakker inn landskap, regn som vasker bort støv. Barn som synger, mødre som trøster barn, ungdom som ler. Busser som kommer presis, kassadamer som smiler til deg, bilister som stopper og slipper deg over gata. Et godt måltid, en god vin, samvær med venner og familie. Gled deg over disse tingene! Kjenn etter at dette er bra og at du opplever det nå.

Selvsagt er ikke alle dager like fine,  men poenget mitt er at jeg får det så mye bedre om jeg fokuserer på det som er bra! Når jeg samtidig klarer å gi litt f... i det som ikke er fullt så bra, blir det meste egentlig helt fantastisk! Jeg får ikke gjort noe med været, jeg kan tåle at bussen er litt forsinket og jeg kan overse negativiteten enkelte mennesker utstråler.

Jeg vet ikke om jeg hadde syntes at dette var like enkelt for 7 år siden, da jeg var dårlig og alt var dumt. Og kanskje er det nettopp fordi jeg har vært nede i en slik bølgedal, at jeg ser livet på denne måten? Men tenk en gang til før du har lyst til å klage neste gang,- blir ting noe bedre av at du klager? Hvis ikke, kan du kanskje fokusere på noe positivt i stedet..?

Ett år.

Det har gått ett år siden terroren. Det ble markert på verdig og vakkert vis rundt om i landet, med sang, musikk, velvalgte ord fra flinke talere, blomster, tårer, minner.

Ett år. 365 dager. Det er ikke lenge. Det er ikke nok til å lege sår. Kanskje, i beste fall, har det kommet en tynn skorpe under en bandasje. Noen har opplevd at fysiske sår har grodd fint, men svært mange forteller om angst og uro.

De var så mange. De var så unge. De skulle ikke dø.

Det er alltid fryktelig når noen dør brått. Enda verre i dette tilfellet. Der disse menneskene faktisk ble drept som følge av en manns villete gjerninger.

Og det er vanskelig å finne trøst. På Utøya var de kalde, våte, livredde. De så venner bli skutt i filler før de ble drept selv. De løp, de falt, hele tiden livredde. Vi vet ikke hvor lenge de ventet på døden eller hvor vondt de hadde. Det kan ikke bli verre.

Jeg tenker så inderlig på alle dem som mistet sine. Som har gått gjennom ett år uten det aller kjæreste. Jul, nyttår, påske, bursdag. En tom plass ved bordet. Et rom som står tomt. En sønn, datter, mor, far, et barnebarn, en søster, bror, venn, kjæreste, ektefelle.. All verdens lys og roser, ord og klemmer kan ikke fjerne sorgen og savnet, kan ikke bringe de døde tilbake. Så brutalt. Så virkelig.

Vi sier ord som ufattelig og uvirkelig. Men dette er virkelig, og vi må fatte det. Det gjør så vondt at det nesten ikke er til å bære. Det er mange sterke mennesker som likevel må bære dette med seg resten av livet. Vi må trøste hverandre med klemmer, omsorg, varme og lys. Vi må se dem som sliter og bære smerten sammen med dem.

Jeg tenker at det kunne vært meg. Det kunne vært ett eller flere av mine barn der ute.Tårene bare renner, og jeg klarer ikke tenke tanken ut. Det gjør bare altfor vondt.

Jeg beundrer AUF og alle de sterke menneskene som har båret dette med seg gjennom dette første året. Det har vært mye vakkert midt i alt det vonde. Folk har samlet seg, sunget, grått, båret roser, vist engasjement og medfølelse. Det har skjedd noe med oss som land og folk. Likevel - dette skulle vi vært forruten. For svært svært mange blir livet aldri det samme. 77 uskyldige mennesker kommer aldri tilbake.

Sterke meninger

Jeg har i årevis lest Dagbladet Fredag. Selv om det er myntet på folk som nå for tiden er yngre enn meg. Og selv om det har undertittelen: "Norges beste vorspiel". (Vorspiel er noe jeg knapt husker hva er, men la gå.) Med unntak av noen interessante intervjuer og morsomme skråblikk på en del ting, er det nok spalten "Sterke meninger" som har blitt grundigst lest av meg.

Det jeg stusser på, er at denne spalten sjelden inneholder nettopp sterke meninger. Det er kun små sitater og ytringer som ligner veldig på det man ser på Twitter, f.eks. Kanskje det kommer av at folk ikke er så plaget med å ha sterke meninger? Eller kanskje man velger å publisere det man har av sterke meninger i helt andre fora?

Jeg har sterke meninger. Ikke alltid om store ting, men ofte om veldig små ting.
Selvsagt har jeg holdninger og verdier som ligger til grunn for mine meninger, enten de er sterke, eller mer trivielle. Jeg er for eksempel opptatt av rettferdighet og toleranse. Jeg liker ikke krig og vold. Jeg synes det er fryktelig med overgrep mot alle slags mennesker - og dyr. Men det er av og til vanskelig å mene noe sterkt om helt konkrete saker. Spesielt hvis man ikke har kunnskap nok, eller ikke makter å se saker fra to sider.
Det er mye enklere å ha sterke meninger om små, trivielle ting, selv om det ikke alltid føles like viktig.

Som det kommer frem av et tidligere blogginnlegg her, har jeg sterke meninger om busspendling. Jeg ønsker meg en egen lov for det. Noe i likhet med de 10 bud - eller "Regler for busspendlere". De skulle sett ca slik ut:

• Du skal ikke snakke høyt i mobiltelefon på bussen
• Du skal ikke sette deg på ytterste sete og fylle det innerste med bagasje (spesielt ikke når du vet at bussen alltid blir stappfull!)
• Du skal ikke legge setet bakover i fanget på pendleren bak deg
• Du skal ikke medbringe småbarn som skriker, løper og bæsjer
• Du skal ikke snorke
• Du skal ikke høre musikk så høyt i høretelefoner at resten av bussen hører det

Og sikkert et par til. Det som undrer meg mest, er at enkelte føler seg så fritatt fra å vise hensyn. Det heter vel mangel på folkeskikk? Kanskje er det bare meg som er i ferd med å bli en gretten, gammel dame? Eller kanskje har jeg sterke meninger om nettopp dette, fordi jeg tilbringer så mye av dagen min på buss? Uansett - jeg kunne ønske meg at sjåførene av og til minner passasjerene på disse budene. Ikke bare opplyser om do, kaffe, aviser og nettilgang.

En annen ting jeg mener noe om, er folks store engasjement på sosiale medier, som Facebook. To ting:

• At ungdommer på ca 14 oppdaterer statusen sin med hva de gjør og skal og føler, er liksom helt greit. De har ikke fullt utviklete sosiale antenner og må unnskyldes.
• At folk på min egen alder oppdaterer statusen sin til stadighet med det samme, er ofte bare pinlig! (Spesielt hvis de gjør det om natta etter mye alkohol..)
• At mange publiserer med store utropstegn at de ikke ønsker spillforespørsler, er jo forståelig og helt greit. Ikke alle liker å spille.
• Men - det er såre enkelt: får du en forepørsel om spill, kan du bare klikke på krysset og velge "Blokker alle forespørsler fra denne applikasjonen/personen". Verre er det ikke!! Det er liksom ikke noe å bråke om!

En siste ting jeg vil si noe om, er hundebæsj. Jeg er ikke alene om å mene noe om saken. Spesielt om våren, når diverse avføring åpenbares under snøen, kommer det sinte innlegg overalt om sløve hundeeiere og hunders ekskrementer.

• Selvsagt plukker man opp etter hunden sin
• Men - det er ingen hjelp i å gjøre det hvis man deretter legger posen fra seg på fortauet eller på stien. Det er bare en ekkel "strutsehode i sanden-manøver".
• Noen hisser seg opp over at hundeeiere putter bæsjeposer i søppelkassen.. Hvor i all verden skal man egentlig gjøre av dem hvis man ikke legger dem der..?? "Ja, det er fint at du plukker opp etter hunden din, men vær så snill ikke å legg posen i denne søppelkassen..!"
• En full bæsjepose er ikke noe man gjerne putter i veska...

Den sterkeste meningen jeg vil ytre her og nå er dermed: Slutt å bråke om småting! Det er så mye annet man kan bruke kreftene sine på! Selvmotsigende..? Neida, jeg bruker ikke mye krefter på disse trivielle meningene, men det forhindrer meg likevel ikke fra å inneha dem!

God påske!

Det enkleste er pistol!

Jeg er så sint! Selv om det er irrasjonelt og politisk helt ukorrekt, er jeg nå rett og slett i ferd med å bli FOR dødsstraff. Jeg synes Anders Behring Breivik fortjener en kule i panna. Jeg synes ikke han fortjener å leve.

Sånn, -  der sa jeg det.

En mann som i kaldt blod har henrettet uskyldige mennesker. Som etter nøye planlegging og organisering, har gått til aksjon og påført Norge de verste tap og traumer siden krigen. Fordi han selv har et forskrudd syn på verden og virkeligheten. Fordi han utfra egen ideologi mener at dette var nødvendig.

Han skal vi spandere rettergang og fengselsopphold på.. Et ekstremt sikkerthetsopplegg, både i fengselet, og ikke minst ved fremstillinger. Han får dagpenger og "tjener" i dag bedre enn han noen gang gjorde i arbeid. Han har 4 forsvarere som blir betalt av staten. Han har 3 celler til disposisjon, slik at han skal få trene, lese og sove og få litt variasjon. Han har på skuddsikker vest i fengslingsmøtene. (Sikt på panna, sier jeg!)

21 års fengsel? Forvaring? Det høres ut som et hån. Som et opphold i skammekroken. Som en dask på lanken. Hva ville vært riktig straff?

Jeg mener at han burde få føle den samme frykten, angsten og smerten som alle dem han rammet den 22. juli. Sammenlagt. Den panikken folk følte da bomben smalt i Oslo. Den altoverskyggende dødsangsten til ungdommene som fortvilet forsøkte å skjule seg på Utøya. Den grusomme smerten ved å bli skutt samtidig som man ser venner dø rundt seg. Den vanvittige kulden de som la på svøm følte. Angsten, smerten og sorgen til alle de pårørende og etterlatte. Det bunnløse savnet etter en elsket som er borte. De åpne sårene, både på kropp og sjel som så mange sitter igjen med etter denne grusomme dagen. Tapet av helse og arbeidsevne, kanskje gjennom en hel fremtid. Det uendelige tapet av frihet og trygghet som alle de rammete ble utsatt for og må leve videre med.

Mens ABB sitter trygt på cella si. Med dagpenger og 3 måltider om dagen. Etter hvert med tilgang til medier og nett. Med sitt fortsatt forskrudde syn på verden og virkeligheten. Ensom og venneløs, riktignok. Men ikke uten meningsfeller og frierbrev..

Det er ikke rettferdig. Det føles ikke riktig.

Det norske rettsvesenet er til å for å sørge for at alle får en rettferdig behandling, og at uskyldige ikke skal bli dømt. At tvilen skal komme tiltalte til gode. Men i denne saken finnes det ingen tvil. Det finnes EN mann, og han er full av skyld. Han har innrømmet at det var han som gjorde det, men han innrømmer ikke straffeskyld, fordi han mener han er i krig. Kan EN mann definere og starte en krig..?

Det finnes ingen presedens i saker som denne. Rettsvesenet står uten midler til å gi ham den straffen han egentlig fortjener. Samtidig er mannen sikret og beskyttet på alle bauger og kanter og blir forsvart av noen av Norges aller beste forsvarere.

Hvem forsvarte ungdommene på Utøya?
Hvem talte saken til de livredde menneskene i Oslo sentrum den 22. juli?
Hva slags erstatning kan gi oppreisning til de pårørende, etterlatte og overlevende..?

All verdens bistandsadvokater og erstatninger kan ikke bringe de døde tilbake. Kan ikke endre ABB sitt syn på egne gjerninger. Kan ikke gjøre opp for de avskyelige gjerningene begått av EN mann.

Selv hadde han forventet å bli henrettet. Det hadde blitt mye billigere for det norske samfunn. Og han hadde blitt en prikk i historien - en gal mann. Nå skal han i stedet ta opp plass, tid og penger i fengsel, rettvesen og medier i årevis fremover. Selv om han aldri vil få den straffen han fortjener. Vi skal måtte se ham i aviser og på TV og høre på hans vanvittige forklaringer gjennom en rettsak.

Man skal selvfølgelig være positive til demokrati og rettsvesen.
Men noen ganger, noen få, få ganger ville likevel det enkleste, og mest rettferdige, ha vært pistol.

Gladpendling!

Som pendler opplever jeg mye morsomt hver eneste dag!

Utfordrende?

Ja, når man tenker på tiden det tar, alle de tidlige morgenene og sene kveldene, kostnadene, forsakelsene..

Hm.. Ja, hva skal egentlig til for at fordelene oppveier ulempene ved pendling?

Pendling medfører mange utfordrende momenter - jeg nevner i fleng:

• Medpassasjerer som breier seg utover - legger bagasjen sin på det innerste setet, setter seg på det ytterste - selv om han vet jævelig godt at bussen blir full, og at noen vil trenge det setet bagasjen hans står på.. (HAN, ja!)
• Så må jeg vekke HAN, da - for å få sitte på vei til jobben...
• Finansmenn som setter seg ned, spriker med låra, finner frem nakkepute og sovemaske og legger setet sitt rett ned i fanget mitt..! Så jeg får håret hans i nesa, blåmerker på knærne og må si fra før blodomløpet mitt stopper opp helt.. (HAN, igjen!)
• Dagpendlere som snorker høylytt så ingen andre i bussen får sove, tross radio, headset, hardrock.. you name it..! (Jeg sier bare: HAN)
• Bussjåfører som tror de er piloter - som bruker minst 10 minutter på å informere dagpendlere om at må feste sikkerhetsbeltene og destinasjonene for reisen - tross at ALLE vet hvor de skal - de skal på jobben! (HAN, det også..!)
• Busser som er fulle før de har nådd siste påstigningsholdeplass, slik at trøtt morgenpendlere må STÅ..!

Men - alle frustrasjoner og irritasjoner til tross:

• Det er fantastisk å stå og vente på bussen i måneskinn og se alle stjernebildene klart
• Det er rørende å se en ung mann reise seg for en eldre dame når bussen er full.
• Det er en gave å flørte med en liten ettåring med lange øyevipper når man står i midtgangen og venter på sitteplass.
• Det er hyggelig når bussjåføren gjør hva han kan for å lette reisen vår ved å bestille en ekstra buss/taxi når det er overfylt - han gjør jobben sin så godt han kan!

Takk til alle flinke og blide sjåfører på Timeekspressens linje 8 . Oslo - Tønsberg-Tjøme - dere gjør at jeg kommer til og fra jobben jeg er så glad i - hver dag!

Jeg blogger ikke om 22. juli..

Lenge siden nå..

Jeg har vært taus.

Uten ord.

Som mange andre.

Jeg har skrevet et par dikt, javel.. Men jeg har ikke skrevet om 22. juli-Rett og slett fordi det ikke finnes ord som dekker det jeg har å si.

Det er bare for jævelig!

Mange andre har blogget, og mange har hatt gode grunner for å blogge.

Jeg er kun en observatør-

Jeg har sett ødeleggelsene, dramatikken og sorgen.

Jeg har lest tallene, historiene og forklaringene.

Jeg har grått og grått og grått..

For det er ikke annet å gjøre.

Når rosene er visnet, tårene tørket og ordene stilnet - hva gjør vi da?

Stemningen i Oslo sentrum 22-28 juli var helt spesiell - det var stille - høytidelig - alvorlig - taust.

Men så - er alt som før?

Er vi reddere?

Er vi mer på vakt?

Er vi mer omtenksomme..?

Mistenksomme?

Jeg klarer ikke å tenke på alle som døde

alle som flyktet i frykt

alle som mistet noen

alle som overlevde...

Men de må leve videre med angsten og sorgen.

Mens vi andre kan gå videre.

Med vissheten om det som har skjedd.

Med støkken det satte i oss.

Med utryggheten som banket på døra vår.

Men jeg var ikke der.

Jeg mistet ingen som sto meg nær.

Likevel gråter jeg fortsatt.

Over alle som døde.

Alle som sitter igjen med savn og sorg.

Alle som har fått livet sitt preget av 22. juli. - Det er så mange...

Jeg blogger ikke om 22. juli - jeg blogger om tiden foran oss.

Vi må stå sammen - vi må kjempe mot de negative kreftene som vil drepe engasjementet til de unge - vi må elske hverandre, herfra til evigheten!Bare på den måten kan vi vise terrorister at menneskeliv betyr noe, er verdt noe, kan gjøre en forskjell.

I dyp respekt for alle som mistet livet den 22. juli.

For alle overlevende, etterlatte og pårørende.

Jeg gråter for dere. Jeg tenker på dere!

Jeg vil aldri gi opp håpet!

Jul..?

Jeg er lei av alt snakket om jul, og spesielt klaging. Jul er hva man gjør den til. Jul blir aldri som da man var barn. Man må ikke bruke mange penger man egentlig ikke har. Man må ikke stresse med baking og rengjøring, dersom man ikke synes det er hyggelig selv.

Alle burde egentlig lage seg noen regler for hvordan man vil ha julen sin. Og ikke minst tenke gjennom hvorfor man feirer jul, og hva man har lyst til å gjøre ut av det.

Man kan f.eks reise bort i jula - til utlandet eller på hytta.

Man kan invitere noen som er alene.

Man kan tilby seg å hjelpe til med alternative julearrangementer i regi av Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen eller frivillighetssentralen der man bor.

Man kan bestemme seg for at julen skal handle om RO.

Ikke alle synes det er stas å samle mange til jul, heller. Kanskje det er fint å være alene? Eller bare et par stykker?

Vi "lurer" hverandre stadig med å si ting som:

Ja, men julen er jo for barna (ber barna som stress, sirupssnipper, grønnsåpelukt, akevitt og julebord..?)

Vi bruker da ikke SÅ mye penger (hvorfor er alle blakke i januar..?)

Det er jo KOSELIG, da.. (Ja, det er bra om det er koselig - la oss jobbe for det!)

Feire etter evne,-

-I år har vi dårlig råd, så det blir veldig enkle gaver fra oss

-Vi koser oss med det vi har. Hvorfor kjøpe i overflod..?

-I år velger vi å feire julen sånn og slik!

(Bare et lite utvalg av replikker man kan øve seg på når tørrpratinga om julen setter i gang.)

Vi koser oss masse hele året - derfor har ikke jul samme glød som den muligens hadde tidligere. Vi ER mette, vi kan spise ribbe i juni og kjøpe oss gaver i september. Dermed føler i hvertfall jeg at julen kan være tiden for å tenke litt på andre enn seg selv,- de som ikke har noe sted å bo eller mat å spise. De som sliter med rus og psykiatri og som opplever at hver dag er en kamp for å overleve.http://erlikoslo.wordpress.com/

For du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv! (Arnulf Øverland)