Jeg blogger ikke om 22. juli..

Lenge siden nå..

Jeg har vært taus.

Uten ord.

Som mange andre.

Jeg har skrevet et par dikt, javel.. Men jeg har ikke skrevet om 22. juli-Rett og slett fordi det ikke finnes ord som dekker det jeg har å si.

Det er bare for jævelig!

Mange andre har blogget, og mange har hatt gode grunner for å blogge.

Jeg er kun en observatør-

Jeg har sett ødeleggelsene, dramatikken og sorgen.

Jeg har lest tallene, historiene og forklaringene.

Jeg har grått og grått og grått..

For det er ikke annet å gjøre.

Når rosene er visnet, tårene tørket og ordene stilnet - hva gjør vi da?

Stemningen i Oslo sentrum 22-28 juli var helt spesiell - det var stille - høytidelig - alvorlig - taust.

Men så - er alt som før?

Er vi reddere?

Er vi mer på vakt?

Er vi mer omtenksomme..?

Mistenksomme?

Jeg klarer ikke å tenke på alle som døde

alle som flyktet i frykt

alle som mistet noen

alle som overlevde...

Men de må leve videre med angsten og sorgen.

Mens vi andre kan gå videre.

Med vissheten om det som har skjedd.

Med støkken det satte i oss.

Med utryggheten som banket på døra vår.

Men jeg var ikke der.

Jeg mistet ingen som sto meg nær.

Likevel gråter jeg fortsatt.

Over alle som døde.

Alle som sitter igjen med savn og sorg.

Alle som har fått livet sitt preget av 22. juli. - Det er så mange...

Jeg blogger ikke om 22. juli - jeg blogger om tiden foran oss.

Vi må stå sammen - vi må kjempe mot de negative kreftene som vil drepe engasjementet til de unge - vi må elske hverandre, herfra til evigheten!Bare på den måten kan vi vise terrorister at menneskeliv betyr noe, er verdt noe, kan gjøre en forskjell.

I dyp respekt for alle som mistet livet den 22. juli.

For alle overlevende, etterlatte og pårørende.

Jeg gråter for dere. Jeg tenker på dere!

Jeg vil aldri gi opp håpet!